Utdatert nettleser Det ser ut som du bruker en gammel nettleser. Faktafyk.no krever IE 8 og nyere versjoner av Internet Explorer. Last ned nyere nettleser her

Anton og andre flokkdyr

Gudrun Skretting Aschehoug 2018

Det er den første dagen på ungdomsskolen, og Anton
ønsker mest av alt at han bare skal gli inn i mengden,
som et insekt eller et flokkdyr. Men allerede i første
time går det galt.

«Jeg håper iallfall ikke vi får Knerten!»

To gutter av den skumle typen slentrer forbi meg. Ganske rart hvordan kule folk til og med klarer å si «Knerten» på en kul måte. Men det hjelper vel å ha stilig hettegenser og lang lugg.

«Det er vel ingen lærer som HETER Knerten?» spør kameraten.

«Selvfølgelig ikke!» Gutten i hettegenseren gliser.
«Men han er DRIT liten, og kjempesur. Ga storebroren min en toer i musikk.»

Den andre ler på herregud-for-en-dust-måten.

«Glem lærerne», sier han, «vi blir uansett en kul klasse.»

«Det kommer vel an på hvem vi kommer sammen med.» Hettegenseren kjører en hånd gjennom luggen. «Fra de andre skolene, mener jeg.»

«Jo da. Men VI er iallfall kule.»

De ler, begge to. En sånn latter som liksom betyr at man tuller, men likevel har rett. Og etterpå, like før de er utenfor hørevidde, hører jeg hettegenseren si: «Jeg orker iallfall ikke å gå i klasse med flere
NERDER.»

Akkurat da tenker jeg: Det er en fordel at jeg står ved siden av Ole. For selv om jeg ønsker meg en slags sverm, er jeg altså ikke alene i verden. Jeg har for eksempel Ole, og én ting er sikkert: Sammenlignet med ham virker de fleste normale.

Jeg tuller ikke. Vi har kjent hverandre siden førsteklasse, og han har vært like rar hele tiden.  Akkurat nå løfter han blikket fra en bok om sopp, og sier: «Visste dere at hvit fluesopp har knollformet
basis med poseformet slire?»

I skolegården. Den første dagen i åttende klasse.

Det er mange som synes at Ole er ganske annerledes.

Men jeg står ved siden av Ine også. Det er en enda større fordel.

På en HELT annen måte.

Ikke for det, Ine har aldri brydd seg med å passe inn, hun heller. Men det er fordi hun ikke trenger det. Ine er nemlig en sånn som hører hjemme overalt, helt naturlig.

Hun eier liksom skolegården allerede, og lurer aldri på hvor hun skal ha hendene.

«Poseformet slire?» sier hun til Ole. Så knyter hun håret i en hestehale, og blunker til meg mens hun smiler.

Ine.

Med hendene mine har jeg bare lyst til å gjøre én ting: Holde henne i hånda.

Faktisk er det ikke så rart som det høres ut. Eller, egentlig er det akkurat det det er. For akkurat så rar er verden: Ine og jeg er kjærester.

Det er helt sant. Siden begynnelsen av sommerferien. Og det er det mest usannsynlige jeg har opplevd i hele mitt liv. For hva er sannsynligheten for at en ganske liten gutt med ganske store ører
har KJÆRESTE? Og for at kjæresten i tillegg er kul og pen?

Ikke vet jeg. Men sånn er det altså. I tillegg har vi kjent hverandre siden barnehagen.

Til min fordel kan jeg jo si at jeg har vokst litt i sommer. Ikke sånn som de skumle guttene i skolegården, og milevis fra bart og stemmeskifte. Men likevel. I sommer trengte jeg plutselig større sko.

På pluss-siden regnes kanskje også at pappa synes jeg er en fin fyr (men det sier vel de fleste fedre), og at elektrikeren som heter Anne, og har satt tannbørsten sin på badet vårt fordi hun liker pappa, sier
at jeg er kul.

Antakelig syntes nok mamma at jeg var en fin fyr også, helt til hun rotet seg inn under 15-bussen. Da var jeg bare en baby. Men jeg håper hun fortsatt ville ha likt meg.

Så man kan kanskje si at jeg er ålreit. Men likevel: En kjæreste! Jeg hadde aldri trodd at det skulle skje med meg.

«Den hvite fluesoppen …»

Ole snakker veldig ofte om ting som ikke passer.

Jeg kremter fort. «Kanskje vi burde … snakke om noe annet?» hvisker jeg.

«Hva da?»

«Noe … ungdommelig liksom?» Dette er tross alt ungdomsskolen. Ikke Norsk Soppforum.

«Hva med kjuker?» sier Ole.

Jeg har ombestemt meg. Å stå sammen med Ole gjør meg IKKE mindre nerdete.

Ine bare smiler. «Og hva er kjuker for noe?» Hun senker ikke stemmen engang, så det er ingen hjelp å få. Her i skolegården er det faktisk ingen hjelp i at hun er kjæresten min, heller. For Ine og
jeg har bestemt oss for at det skal være hemmelig. En stund, iallfall. Akkurat nå angrer jeg litt på det.

Aller mest fordi det snart skal ringe inn. Til den første timen med den nye klassen. For det er DA det kommer, det som er verst med denne dagen, verst med ungdomsskolen og nesten verst i hele livet mitt akkurat nå: Den norske stat eller kommune har bestemt at ungdomsskolen er et sted hvor folk skal blandes. Ristes sammen med andre skoler helt på måfå. Ristes vekk fra dem man trenger.

Jo da, jeg skal fortsatt gå i klasse med Ole. Ham kjenner jeg. Og vel, jeg liker ham egentlig også, selv om han er ganske merkelig. Men jeg er nok litt usikker på om jeg trenger ham.

Ine, derimot. Min egen kjæreste. Henne skal jeg ristes løs fra.

Og det er én ting jeg vet bedre enn noe annet: Jeg trenger Ine. Hun er nesten som halvparten av meg.

Ole trekker pusten. «Kjuker er en vedboende sopp …»

Men så ringer det inn. Gjennom marg og bein, nesten. Inn til min første time på ungdomsskolen, til tre år i svermen eller tre år utenfor. Helt sant: Jeg føler meg som en knøttliten halvdel der jeg vinker
et forsiktig farvel til Ine. Eller, når jeg tenker etter: Kanskje noe enda mindre. Kanskje en termitt.

ALMINNELIGE ANTON

«Jeg heter Per», sier læreren vår. Det hadde han egentlig ikke trengt. Ikke for min del iallfall. For jeg har allerede skjønt hvem han er. Her, i mitt første klasserom på ungdomsskolen, mellom nye sekker og nervøs latter, sitter jeg og har skjønt det. At dette er læreren de kule guttene snakket om der ute i skolegården. Han kan hete Per aldri så mye, men jeg er helt sikker: Dette er Knerten. Mannen er bare litt høyere enn meg.

Nå burde vel ikke dette komme som noen overraskelse. Jeg har jo aldri vært normalt utrustet med flaks og sånt. Mine ulykker kommer for eksempel ALDRI alene.

Det neste som skjer er derfor selvfølgelig dette: Jeg snur meg litt og får øye på en hettegenser i sidesynet, på skrått bak meg. En veldig kul hettegenser som jeg har sett før. Ute i skolegården.

Kort oppsummert betyr alt dette tre ting:

Jeg har akkurat fått en lærer som er DRIT sur og gir folk en toer i musikk.

Jeg har akkurat kommet i klasse med to kule gutter som ikke orker flere nerder.

Jeg er usikker på om det kan bli verre.

Så mens Knerten snakker om regler og innesko og timeplaner, stirrer jeg mørkt ned i pulten. Min første dag på ungdomsskolen, og jeg føler meg like ukul som en sopp. Eller kanskje kjuke.

«Og nå tenkte jeg at vi skulle leke en lek.»

Fint. Det var bare dette som manglet. Men Knerten smiler: «Det er en fin måte å lære hverandres navn og bli kjent på. Alle skal finne hvert sitt adjektiv, et ord dere synes beskriver dere selv. Skjønner?»

Det er egentlig ingen som svarer. Men det kan se ut som om folk tenker mer enn de pleier på adjektiver.

«Bare én ting: Adjektivet må begynne på samme bokstav som deres eget navn. OK?»

Nervøs mumling. Knerten ser ut over klassen og peker på en jente jeg ikke kjenner, bakerst i venstre hjørne. Hun dukker umiddelbart ned i
halsen på sin egen genser, og blir der en stund. Omtrent som skilpadder gjør når de er stressa. Men til slutt sier hun likevel «Søte Sara» og kniser. Det gjør de andre jentene også.

«BRA!» sier Knerten. «Og nå kommer det vanskelige: Nestemann må huske å si ’Søte Sara’ før han sier sitt eget navn. Vær så god.» Han peker igjen.

Noen sier «Nils», og ikke noe mer. Det er gutten ved siden av Søte Sara. Han ser ikke ut som han liker å snakke.

«Du glemte adjektivet», hvisker noen til ham.

«Æh», sier han som heter Nils, og blir ganske rosa i fjeset.

«Kommer du på et ord som kan beskrive deg?» Knerten er hjelpsom. «Noe du for eksempel liker å gjøre?»

«Eh … lese, kanskje …», sier Nils.

Det burde han nok ikke sagt. Med minst to kule gutter i klassen.

Men så lyser han opp. Og først sier han «Søte Sara», akkurat som han skal. «Og …»

Det er bare fortsettelsen som ikke er like heldig. For etterpå sier han ganske svakt, men dessverre aldeles tydelig: «Nysgjerrige Nils.»

Jo da. Det høres ut som om absolutt hele klassen vet at det finnes en barne-tv-ape som heter akkurat det. Og Knerten er nok ikke så sur som de skal ha det til. Han prøver faktisk å undertrykke en latter.

«Flott», kremter han, og så fortsetter leken.

Det er nå jeg begynner å bli nervøs. For jeg skjønner hvilken vei dette går. Bokstavelig talt. Jeg sitter på helt motsatt side av Søte Sara, forrest til høyre, og ligger an til bli sistemann ut. Det betyr at jeg må huske 28 navn før jeg kommer til mitt eget. Og 28 adjektiver.

Jeg har aldri vært god på store tall. Eller hukommelse.

Når jeg tenker etter, er det bare én ting jeg IKKE er bekymret over akkurat nå: mitt eget adjektiv. For adjektiver på A er ikke de verste, og jeg har allerede valgt ut mitt.
«Alminnelige Anton», skal jeg si.

 

Leken fortsetter. Jeg har nok aldri fulgt så godt med i timen i hele mitt liv. Og merkelig nok har jeg fortsatt kontroll. På Søte Sara, Nysgjerrige Nils, Fotballsparkende Fatima og Supre Sindre. Jeg ser
dem for meg, hoppende rundt i fotballshorts og supermanndrakt. Og jo lenger vi holder på, jo mer optimistisk blir jeg. Snart er vi oppe i femten navn, og jeg henger fortsatt med. Etter tjue, også.

Så da gutten ved siden av trekker pusten, går det opp for meg: Dette kan jeg faktisk klare. Endelig litt flaks.

Men kanskje ikke for sidemannen min. Han gikk i parallellklassen på barneskolen, har verdens tjukkeste briller og heter dessverre Øyvind.

Et adjektiv på Ø! Det er som å få deling med desimaler på matteprøven. Men heldigvis har han hatt tid til å tenke, og etter å ha ramset opp 27 navn og adjektiver, legger han raskt til: «Ømfintlige
Øyvind.»

Knerten ser på ham. Så hoster han litt og sier: «Bra jobba, Øyvind. En vrien en, det der.»

Ømfintlige Øyvind, tenker jeg. Høres ut som en såpe for allergikere.

Men uansett, jeg har ikke tid til å tenke på såper nå. Jeg svelger og venter på at Knerten skal peke. Det er jo min tur.

I stedet sier noen: «Du da?»

Og det er Knerten som svarer: «Jeg?»

Klassen henger seg på: «Ja, du må jo også ha et adjektiv!»

«Så klart», nikker Knerten medgjørlig. «Skal vi se … Jo, siden jeg ble litt overrasket akkurat nå – jeg kaller meg Perplekse Per!»

Virkelig? Og hvordan skal jeg liksom huske det? Jeg har jo aldri HØRT ordet før.

Perpleks, perpleks, perpleks … Jeg gjentar ordet inni meg så mange ganger jeg klarer. Og kjenner at jeg blir stressa, noe skikkelig. Så nikker Knerten til meg, klar for den store finalen.

Perpleks, perpleks … Jeg starter: «Søte Sara, Nysgjerrige Nils …» Det
går ganske bra. Litt skjelven i stemmen, men ikke håpløst. Jeg har fortsatt et håp om å gli inn uten å bli lagt så veldig merke til.

«Nusselige Nina, Stilige Syver, Ordentlige Ole, Kule Karl …» Ok, Anton, hold på konsentrasjonen. Har ikke hatt én eneste feil til nå. Atten navn. Atten adjektiver. Bare én eneste rad med pulter igjen.

«Vakre Victoria …»

Perpleks, perpleks.

«Ømfintlige Øyvind og …» Jeg senker skuldrene. Jeg er i mål. Jeg glir umerkelig inn i svermen. Og jeg smiler ganske bredt … «Perverse Per.»

Noen ganger må man liksom høre ekkoet av sin egen stemme før man vet hva man har sagt. Som om ordene må ta en runde i rommet først.

Men den nye klassen min trenger absolutt ingen runde. Folk knekker sammen i en latter som liksom kommer ut av nesa. Med en gang. Mens jeg må tenke. Hva var det jeg sa?

PERVERSE Per?!

Nei. Det kan ikke være mulig. Ikke på første skoledag. Jeg skulle jo bli alminnelig!

Men de fniser fortsatt på raden bak meg. Vrir seg på stolene og hvisker til hverandre.

Det ER mulig. Og det er krise. En ekte en.

Legg inn din anmeldelse. Skriv inn e-post og skole slik at du kan få premien hvis du blir månedens anmelder

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*

43 anmeldelser av “Anton og andre flokkdyr

  1. Kjempemorsom oppfølger bok om Anton og hans viderverdigheter på ungdomsskolen !

    Anton klarer å bli en av de «kule» gutta, selv om absolutt ikke vil være kul. Han kaller læreren for Perverse Per og blir øyeblikkelig lagt merke til…..

    Boka er morsom, lettlest, og med korte kapitler, og passer bra for høytlesing !

  2. Eg syns boka er veldig bra. Ho bra skrevet og den forklarer korleis det er å prøve å være ein av dei kule.

  3. Jeg gleder meg til jeg får lest resten av boken. Jeg lurer veldig på hvordan det går videre på ungdom skolen og med Ine. Det høres veldig spennende ut. Jeg liker å lese slike bøker. Jeg bare leser videre og videre. Jeg skal stemme veldig bra på denne.

    • Denne boken er helt grei jeg likte den ikke helt jeg syntes det var litt for mye på en person

  4. Jeg syntes boka var litt bra fordi jeg liker ikke bøker som handler om skole.
    Boka var også litt kjedelig.
    Jeg liker bøker som er morsomme og spendene .Det er andmeldesen min Underskrift fra Sander

  5. den var morsom men den var litt kjedelig i starten. det hadde vert litt bedre hvis den

    hadde vert mer spendene.

  6. Veldig bra bok, den var morsom og kul. Den er høyt anbefalt. Om jeg finner boka så tror jeg at jeg kommer til og lese den, gruer meg litt til 8 klasse da… :p Det er litt artig at han må huske alle de 28 adjektivene og navna… Super bra og fin bok.

    9/10 😮

  7. Boken var helt ok ,jeg har lest noen bedre bøker .Men jeg kunne lest hele boken.
    boken kunne vert bedre .

  8. Den var bra. jeg likte at det var litt spenning i det. Det kunne hvert bedre forklart hvordan han så ut og Ine.

  9. Jeg syntes boka var veldig bra fordi det skjedde noe veldig uventet. Jeg gleder meg til å lese resten. terningkast 6!

  10. 6.klasse på vår skole september 09, 2018 på 09:15 am sier: Vi hadde trodd den var litt morsommere enn det den var. Vår anmeldelse var bra

  11. Jeg syntes boken var veldigbra fordi det er mye humor og spenning i de bøkene og jeg har en av de bøkene hjemme som jeg gleder meg til og lese. Jeg får lyst til å gå ned og bare lese boken når jeg ser på alle anmeldelsene eller boka. Jeg håper at denne boken kommer på 1. 2. eller 3. Jeg liker humor for det kan få meg til latterkrampe. Jeg vil anbaffle boken for de som liker humor, spenning og fantasi. Boken passer for barn fra 8 – 12 år. boken er så bra som 100/100

  12. Anton og andre flokkdyr var veldig morsomdet er ikke vanelig at jeg liker humor bøker, men denne likte jeg godt. Den gav meg et godt inntrykk på boken, akkurat da fikk jeg veldig lyst til å lese hele boken med en gang. Jeg syntes det var litt morsomt da Anton skulle si alle navnene i klassen og han hadde klart alle 28 så hadde han bare læreren igjen, så tabbet han seg ut med og si » Preverse Per»

  13. Anton og andre flokkdyr var en morsom bok. Det hadde en bra handling og det var spennende å lese. Sjangeren var humor. Jeg like humor bøker jeg har for eksempel lest Rampete Robin bøkene de var også morsomme. Anton og andre flokkdyr det en super bok. Det passer best for de som er 8-12 år

  14. Dette er en oppfølger fra Anton og andre uhell,.Jeg har ikke lest den, men jeg likte hvertfall denne.👍 Jeg syntes at humor kanskje er en litt dårlig beskrivelse av boken. Jeg har ikke lest hele boka så kanskje det kanskje det kommer mer humor etter vært, men utdraget syntes jeg hadde passet til sjangeren «drama» hilsen Antonie 6C💗💞

  15. jeg synes dene var litt kjedellig og litt gøy jeg synes dene boken burde lit litt andeledes. jeg synes dene får terninksat 3

  16. Jeg synes boka var fantastisk jeg har ikke lest den men med en gang jeg leste utdraget så ville jeg lese boka med en gang!!!😍😍😍 Jeg synes den var morsom og veldig godt beskrevet. Det som kunne gjøre boka bedre var at det kanskje kom litt spenning i den, men at det fortsatt var humor i den.❤️👍

  17. Dette er en bok som handler om å passe inn i det man tror er riktig. Ønske om å ikke skille seg ut. Noen ganger trenger ikke det være fasit. Kanskje Anton misforstår hva som er riktig eller galt. Valg er ikke alltid lett. Er det å være kul eller stå opp for seg selv som er riktig. Denne boken gir meg lyst til å lese, og får meg til å tenke. Anbefaler på det sterkeste denne boken. 🤩

  18. Jeg syntes utdraget var bra. Forsiden passet ikke så veldig til teksten ellers var den ganske bra fordi de forklarte godt utdraget.

Til toppen