Utdatert nettleser Det ser ut som du bruker en gammel nettleser. Faktafyk.no krever IE 8 og nyere versjoner av Internet Explorer. Last ned nyere nettleser her

Rottefangeren fra Sorø. Estragons historier

Gaute Heivoll Vigmostad & Bjørke Illustratør: John Kenn Mortensen 2018

Rotten Estragon forteller om hvordan det gikk da han flyttet inn i huset til begravelsesagent Glambek og smakte på pengene hans. 

KAPITTEL 3
Besøk av presten

Allerede neste dag så jeg hvordan alt foregikk. Tidlig om morgenen banket det på døra, og Glambek kom trippende over golvet for å åpne. Ute på trappa sto en tjukk, liten mann med fyldig hårkrans rundt den blanke issen. Det var Einfeldt, presten i byen. Glambek lyste opp straks han så ham.

– Kom inn, kom inn, Einfeldt! Gamle venn!

Glambek holdt døra på vid gap mens han trådte til side, som om det var en konge eller en  keiser han slapp inn.

– Jeg kommer med triste nyheter, begynte Einfeldt.

– Triste nyheter, ja, et dødsfall, formoder jeg? svarte Glambek forventningsfullt.

– Et av mine gamle sognebarn, sa Einfeldt.

– Ja visst, ja visst, svarte Glambek. – Fryktelig trist. Men slik skjer, slikt skjer. Døden er også en del av livet.

– Så sant, Glambek, svarte Einfeldt. – Du kan få sagt det.

– Si meg, begynte Glambek i en annen tone.

– Er det mann eller kvinne? Tykk eller smal? Kort eller lang?

– En stakkars, gammel enke nede på fattighuset, svarte Einfeldt.

– Fattighuset, ja, svarte Glambek litt skuffet.

– Da skal jeg kanskje hente henne der? Jeg antar at hun ikke kommer gående hit selv?

Glambek brast ut i en uhyggelig, knirkende latter, men Einfeldt lot ikke til å ha oppfattet spøken hans. Han bare sto som før med ansiktet i sørgmodige folder og ventet på å fortsette.

– Begravelsen skal være i all enkelhet, sa han.

– Ja visst, ja visst, svarte Glambek mens han rotet i lommene sine. – Bare et øyeblikk, min kjære Einfeldt. La meg notere.

Glambek forsvant ned i kjelleren og kom straks tilbake med en svart protokoll.

– La meg se, mumlet han og fuktet blyantspissen med tungen. – I all enkelhet, ja. I all enkelhet. En enkel kiste også, formoder jeg?

– Og ingen blomster ved graven, fortsatte Einfeldt.

– Ingen blomster ved graven, gjentok Glambek mens han skriblet i protokollen.

– Salmene plukker du ut selv.

– Salmene plukker jeg ut selv, noterte Glambek.

– Enkelt og verdig, sa Einfeldt.

– Ja visst. Ja visst, svarte Glambek. – Enkelt og verdig. Enkelt og verdig. Det sier de alle sammen, mumlet han stille.

– Det tror jeg var alt, avsluttet Einfeldt.

Da lo Glambek enda en gang.

– Riktig alt var det vel ikke?

Einfeldt stirret uforstående på ham.

– Var det ikke?

– Det er vel noe som gjenstår, min kjære Einfeldt?

Glambek slo protokollen igjen med et smell, og da gikk det opp et lys for presten.

– Ja, selvsagt! utbrøt Einfeldt. – Selvsagt! Hvordan kunne jeg glemme det!

Han tok fram en velfylt lommebok og la noen sedler i hånda til Glambek.

– Halvparten nå. Og den andre halvparten når kisten er vel i jorden, sa han.

– Som alltid, smilte Glambek. – Som alltid.

Da presten var gått, ble Glambek stående og telle gjennom sedlene, deretter pillet han seg lenge og omstendelig i nesa, gumlet i seg det han fant, før han forsvant ned i kjelleren.

Jeg fulgte etter i en gang som var gravd ut i den bløte kalken i kjellermuren. Mellom to mursteiner så jeg Glambek svinse omkring og småsnakke som om det lå levende mennesker i kistene. Han var oppstemt og lystig på en utkrøpen, ekkel måte. Han mumlet og sang mens han skjøv og kistene fram og tilbake, til han hadde funnet den rette. Deretter bar han kista ut og fikk den opp på vogna i bakgården. Så dro han av gårde og virket fullkommen lykkelig.

Da han var reist, pilte jeg opp gjennom muren og inn i kjøkkengolvet, og åpnet skrinet forsiktig. Den himmelske duften av sedlene slo straks opp og fikk det nesten til å svimle for meg. Jeg tok sedlene som Glambek hadde strøket, presset dem mot ansiktet og lot duften fylle meg. Femtikroneseddelen luktet kanel. Hundrekronen minnet meg om de søte, varme bringebærene i hagen utenfor klosterkirken på Sorø. Jeg ble ør og lykkelig av alle de sterke, forlokkende duftene. En hel himmelsk verden åpnet seg der under golvet hos Glambek. Jeg snuste og sugde lenge på småmynter. Så tok jeg en femkroneseddel. Lenge holdt jeg den den opp foran meg. Så lukket jeg øynene og tok en forsiktig bit, helt nede i hjørnet. Den var seig og velsmakende som en karamell. Den smeltet straks på tunga, og den fyldige ettersmaken vokste i munnen. Jeg tok enda en ørliten bit i det andre hjørnet, og snart hadde jeg gnagd meg innover alle fire hjørner. Jeg satt som fortryllet. Å spise sedler kunne ikke måle seg med å snuse inn lukten av dem. Det kunne ikke måle seg med å slikke på dem. Å få dem i munnen, tygge seddelmassen og svelge alt sammen langsomt – det kunne ikke måle seg med noe annet. Jeg åt meg halvveis gjennom seddelen mens jeg drømte meg helt bort. Jeg tenkte på alt som er vakkert i verden. Alt som er skjønt og herlig og fredfylt. Til slutt hadde jeg spist alt sammen. Det var bare noen smuler igjen som jeg nennsomt slikket i meg fra bartene. Så lukket jeg skrinet og la alt på plass. Etterpå sovnet jeg mett og lykkelig inni veggen og drømte så vidunderlig.

KAPITTEL 4
Glambek går berserk

Jeg våknet av et smell. Jeg trodde det var en av de skrekkelige rottefellene som hadde klappet sammen, at stålkjeften hadde klippet meg i to mens jeg sov, men så skjønte jeg at det var Glambek.

– Hvem! skrek han et sted over meg. – Hvem! Hvem! Hvem!

Jeg pilte i en viss fart opp gjennom veggen, og klemte meg mot en sprekk i panelet. Han var grå som aske der han sto bøyd over skrinet. Han talte gjennom pengene mens han snerret forvirret for seg
selv, så reiste han seg brått.

– Hvor! skrek han. – Hvor! Hvor! Hvor!

Han forsvant ut på kjøkkenet og kom tilbake med treklubba. Så satte han seg på kne og ga seg til å hamre og banke i golvet. Han smalt klubba så hardt at golvbord løsnet og bilder falt ned fra veggene. Slik drev han på som om han hadde tenkt å slå i stykker hele huset. Men til sist besinnet han seg. I stedet forsvant han ned i kjelleren og kom tilbake med neven full av de lange, svarte naglene som han brukte til å spikre fast lokket på kistene.

– Nå skal dere få! freste han. – Forbannede krapyl!

Han krøp som en skygge langs veggene. Stanset og lyttet. Satte naglen med spissen mot veggen. Lyttet igjen, og så drev han naglen tvers gjennom plankene med et eneste slag.

De sylkvasse naglene slo inn med voldsom kraft like i nærheten. Jeg satt urørlig, svelget og ba stille om å slippe å bli spiddet. Til slutt hadde han ikke flere nagler igjen, og var så utkjørt at han sank ned på en stol og satt der lenge med treklubba i fanget og pustet som et dyr. Så plutselig løftet han hodet og stirret mot veggen der jeg satt urørlig. Det føltes som han hadde fått øye på noe. At han hørte hjertet mitt. At det var meg han så.

Legg inn din anmeldelse. Skriv inn e-post og skole slik at du kan få premien hvis du blir månedens anmelder

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*

22 anmeldelser av “Rottefangeren fra Sorø. Estragons historier

  1. Jeg synes boka var bra skrevet og når man hører på den fra lydfilen så er den litt morsom. Jeg tror noen synes boka var kjedelig men jeg synes den var bra og alle har sinn mening om boka.

  2. Jeg syntes boken var spennende fordi den er lettlest. Boken har fine bilder og var passe lang, det var lette ord og forstå. Boken var bra og jeg anbefaler den for jenter og guter alder 8 – 11 år

  3. Noen syns den var litt kjedelig. Lite spenning og action. Det var lite kildringer. Handlingen var litt kjedelig. Noen syns den var litt gameldags. Noen syns det var fint med bilder i boka 🙂

  4. Jeg synes denne boka var morsom på en rar måte. Men det kuleste med boka var de grotesk-stygge tegningene av personene !
    Boka har korte kapitler som gjør det lett å lese, og har en overraskende slutt

  5. Boka var godt skrevet, slik at man lever seg inn i fortellingen. Det var godt beskrevet hva rotta luktet og hvordan pengene smakte. Boka hadde bra beskrivelser, for eksempel at manne ble beskrevet med kun en setning. Den var morsom fordi bildene var veldig bra tegnet, bra detaljert og de passet bra til teksten.

  6. Jeg syntes den var litt gøy og litt kjedelig for jeg ikke forstod helt hva den handlet om.
    Den kunne være litt mer spenende.
    Jeg syntes den skal få terning kast 3

  7. Den var ekkel og dårlig jeg synes at den ikke burde vært for barn. Den vår ikke så bra. jeg vil ikke anmelde denne for noen. terningkast 1

Til toppen