Vinnere av skrivekonkurransen

Det var en vill og humpete flukt på den nesten gjengrodde veien. Snart dukket det opp en bil bak oss. Jeg så en mann lene seg ut av bilen for så å rette et gevær mot oss. Skuddene haglet rundt oss. Et av skuddene traff det ene dekke og vi skjente ut til siden. Like etterpå falt en svær grein ned rett bak oss, etterfulgt av resten av treet. Vi kastet oss ut av bilen like før den ble smadret. Ramón tok tak i armen min og dro meg inn i skogen. Amir spurtet etter. Jeg mistet alt begrep om tid og om hvor langt vi hadde løpt, men da det begynte å lysne stoppet vi endelig. Jeg falt utmattet ned på bakken og Amir deiset ned ved siden av meg.
-Vi slår leir her, sa Ramón. Han gikk bort til nærmeste tre og rev løs noen grener. Jeg reiste meg opp og gikk bort til et annet tre og begynte og dra i en gren. Det var mye vanskeligere en jeg hadde trodd, så jeg nøyde meg med noen mindre kvister. Ramón smilte da jeg rakte ham kvistene. Han spente kvistene mellom to trær som et tak og tok noe mose og la det under taket som et slags teppe. Vi måtte sitte ganske tett sammen for å få plass men det var på en måte noe betryggende over det. Amir lente seg inntil det ene treet og lukket øynene og Ramón gjorde det samme. Jeg satt en stund og tenkte før jeg endelig spurte. –Hvem er du?
-Jeg? spurte Ramón uten å åpne øynene.
–Ja, du, svarte jeg.
-Jeg er Ramón, svarte hann.
–Ja, men hvorfor hjelper du oss da? Spurte Amir som hadde satt seg opp og nå stirret på Ramón.
–Jeg er på en slags hemmelig agent. Jeg jobber i det Mexicanske narkotikapolitiet. Disse skurkene har smuglet narkotika ganske lenge, men hver gang vi har funnet ut hvor de holder til og har tenkt å overrumple dem virker de alltid forberedt og har forlatt stedet. Jeg meldte meg frivillig til å spionere på dem, og den eneste måten vi kunne få god oversikt over hva de holdt på med var å bli med i gruppen.
– Ville de ha løsepenger for oss? spurte jeg.
– Nei, de ville bruke dere som menneskelige skjold, slik at politiet ikke skulle kunne skyte på dem når de utvekslet penger og narkotika.
Jeg stirret forferdet på ham.
– Legg dere ned og ta en liten hvil, vi må snart fortsette, sa Ramón. Han gikk litt unna mens han fant frem en rar telefon fra lomma. En liten stund senere bega vi oss opp mot en liten topp.
– Hva skal vi her? spurte Amir.
– Jeg har sendt koordinatene våre til kollegaene mine, og de kommer snart og plukker oss opp.
-Plukker oss opp? Her i midten av ingensteder? sa jeg.
– Du får se, sa Ramón.
Fem minutter senere dukket et sort helikopter opp over oss, og en taustige ble sendt ned. Jeg klatret opp, og igjen kjente jeg et par sterke armer ta tak i meg. Men denne gangen ble jeg ikke slengt mot en hard vegg men ble satt på et mykt sete. Vi fløy over et grønt teppe og snart sovnet jeg til duren fra motoren.

Skrevet av: Alva, Evje skole

 

Neste kapittel: Flukten

Vi ble trykket lenger og lenger inn i setene. Ramon kjørte så fort at jeg så vidt så Amir i sitt sete. Jeg så heller ikke ut av vinduet. Det var fullt av fett og måkeskitt. Plutselig stoppet bilen. Jeg ble kastet fremover og slo hodet i setet foran meg. Ramon bannet på et uforståelig språk, men jeg skjønte allikevel at noe var galt. – Kom igjen gutter, følg meg!
Jeg og Amir nikket bare og fulgte ham ut av bilen. Vi var kommet til en gammel maisåker. Vi fulgte Ramon inn i maisåkeren. Etter at vi hadde gått et stykke hørte vi en stemme som ropte: – Gutter, bare fortsett å gå, stopp ved den lille hytta der borte, jeg tar dere igjen.
Jeg skulle til å spørre Ramon hva han skulle, men han hadde allerede gått. Jeg og Amir fortsatte å gå – Hva tror du han skulle? spurte Amir. – Jeg vet ik… Jeg ble stoppet av et stort smell. – Shit! Løp! ropte Amir.
Vi løp og løp og til slutt var vi ute av maisåkeren. Amir stoppet og så rundt seg. – Vi har gått feil vei, vi har bare kommet tilbake der vi starta! – Olav, hører du etter?
Jeg hørte hva han sa, men jeg greide bare ikke å se vekk fra den døde kroppen som lå på bakken. Det var Ramon. – Amir, jeg hører på deg, men se!
Amir så bort på ham. Jeg holdt nesten på å begynne å gråte, men jeg holdt tårene inne. – Det er nok best vi går…, sa jeg. Amir nikket og vi snudde oss mot maisåkeren, men da vi skulle til å fortsette inn i maisåkeren, hørte vi en stemme bak oss: – Stopp der! Hvis dere rører dere, skyter vi! Snu dere!
Vi snudde oss og så tre menn i kjeledress. De lignet på mennene som hadde holdt oss fanget. Kanskje de samarbeidet. – Dere har gjort ham sint! Er dere klar over hva dere har gjort? Hvis dere rømmer fra Petocha igjen, så… Han dro fingeren langs halsen. De begynte å gå. Jeg skjønte selvfølgelig at jeg skulle følge etter, men beina mine var som limt fast i bakken. De snudde seg og så på oss. Den ene mannen tok en pistol fra lomma og pekte den mot oss. – Han vil vite sannheten. Vil dere dø eller fortelle sannheten?
– Vi har jo fortalt det, vi var på en båt og så var vi på en flåte og så kom vi hit, det er sant!
Jeg skjønte allerede at jeg hadde snakket litt for høyt.
– Ingen skriker til meg, sa den ene, – han er ikke tålmodig, så følg etter oss.
Han skjøt et skudd rett opp i været og jeg og Amir løp bort til dem. De tok på oss noen slags rustne stålbiter rundt henda. Stålbitene gnagde seg inn i huden.

Det hadde gått to dager siden Ramon hjalp oss med å rømme. Nå satt vi i et sammenfalt hus uten mat og drikke. På veien bort til denne sammenfalte byen hadde Amir besvimt flere ganger. Nå lå han bare på gulvet og hikstet. – Amir, sa jeg. – Går det bra, eller? Han reiste seg opp og så på meg. _ Ja, helt strålende, sa han med fortsatt skjelvende stemme. – Jeg skjønner at du er opprørt, assa.
Plutselig hørte vi noen stemmer utenfor. – Hysj! Hør etter, ikke prøv å trøst meg, sa Amir. – Ja da.
Vi lyttet nøye etter. Da de sluttet å snakke utenfor, så vi på hverandre. – Jeg visste at de ikke var smuglere. De leter etter gull, El Loquito er sjefen og de tror vi har noe med det å gjøre, sa jeg. – Jada, Olav, jeg hørte etter jeg også.
Da åpnet døra seg,. Det sto en skikkelse foran meg. -Jeg er El Loquito, jeg vil snakke med dere.

Skrevet av: Andrea, Jaer skole

 

Fortsettelsen:
I begynnelsen var jeg for redd til å snakke. Jeg kjente hjertet i brystet banke hardt. Jeg var i sjokk. Plutselig begynte alt som hadde skjedd å gå innover meg. Vi var i et fremmed land, kidnappet og nå i en bil med en fremmed. Jeg begynte å lure på om dette var en god ide, men tanken på å bli igjen der fikk meg til å grøsse. Så etter hvert begynte jeg forsiktig å stille spørsmål: «Hvorfor vil du hjelpe oss? Hvor skal vi? Hvem er du?».

Alle spørsmålene kom til meg på en gang. Han avviste alle spørsmålene, og sa at vi skulle få svar på alt når vi kom fram i sikkerhet. Det virket som en time når vi viste at det kom noen som ville drepe oss, kanskje bare hundre meter bak oss. Etter hvert fikk vi ristet dem av oss. Til slutt var vi fremme. Vi gikk ut av bilen, og det var først da jeg så hvor stygt sår Amir hadde på leppen etter at han var blitt slått av mannen i båten. Jeg spurte om det gikk bra, han nikket. Så snudde jeg meg og så et hus. Det var et stort lager. Ramón viste tegn til at vi skulle bli med inn. Jeg var veldig varm og tørst. Vi satt oss ned og han begynte å forklare. Han hadde litt rusten engelsk, men vi forsto mesteparten.

Det viste seg at det vi hadde rotet oss opp i var store internasjonale smuglere. De var visst veldig farlige og vi var heldige som ikke ble drept med en gang. Men det var bare et spørsmål om tid før de ville finne oss.

De hadde utstyr til å spore oss opp. Vi måtte flytte på oss, og det kjapt. Men akkurat nå var alle så slitene. Vi bestemte oss for å sove over der.

Det var en tabbe.

Jeg våknet av et smell, etterfulgt av to smell til. Jeg skjønte at det var skudd.

Jeg fikk panikk og ristet i Amir til han våknet. Det virket som om han også forstod hva som skjedde. Vi så oss rundt etter fluktmuligheter. Heldigvis var det en brannstige rett under vinduet ved siden av oss. Vi løsnet stigen så lydløst som mulig og kastet den ut. Amir var først ut. Da han hadde kommet seg ned begynte jeg også å krabbe nedover. Akkurat i det jeg hadde hodet over kanten kom en man med pistol inn døråpningen. Jeg dukket idet et skudd smalt over meg. Jeg kvapp så mye at jeg glapp taket i stigen og falt ned. Det var gress under, men det gjorde veldig vondt. Jeg hadde muligens forstuet venstre beinet, men uansett hvor vondt det gjorde, måtte jeg og Amir komme oss vekk. De hadde sett oss. Jeg og Amir løp mot skogen(jeg haltet og han løp). Vi hørte mange skudd bak oss, men vi kunne ikke stoppe. Vi løp og løp og til slutt nådde vi skogen. Vi løp dypt inni skogen og la oss ned. Vi ventet og ventet og til slutt stoppet skytingen. Jeg hørte lav snakking på spansk, noe som betydde at de ikke var langt unna. Jeg krøp litt nærmere for å se etter. Akkurat da jeg var på vei til å se opp, kjente jeg noe knekke under foten min. Hjertet mitt stoppet. Plutselig brølte noen: «Tomamos los chicos!»

Jeg kunne ikke mye spansk, men jeg antok det betydde at de hadde sett oss.
Vi hadde løpt ganske dypt inn i skogen, så vi hadde 2-3 minutter på oss før de kom. Hva var nødnumrene i Spania, var ikke det de samme som i Norge? Jo, det var det. Jeg tok fram mobilen jeg hadde fått låne av Ramón og skrev inn: 112. Politiet kunne heldigvis engelsk, og da vi sa addressen sa de at de skulle komme så fort de kunne. Vi hadde gjemt oss så det ble ikke noe enkelt for smuglerene å finne oss, men på en annen side: ikke for politiet heller. Vi måtte bare håpe på at politiet fant smuglerene før smuglerene fant oss. Vi hørte sirener. Var det for seint? Vi hørte noen av smuglerene bannet og sa mye på spansk om vi ikke forsto. Plutselig hørte vi en kvist som knakk ved siden av oss. Vi trodde først det var en smugler, men så hørte vi en stemme fra en radio, akkurat slike politiet har i Norge. Vi våget oss til å kikke fram. Det var en politimann! Vi forsikret oss om at det virkelig var en politi, så gikk vi mot ham. Da han så oss rettet han pistolen mot oss, men da vi forklarte oss forsto han at vi ikke var smuglere.
Han tok oss med til politibilene, merkelig nok så vi ingen smuglere. Kanskje de hadde rømt da de hørte sirenene?

Jeg og Amir ble ført til politistasjonen der vi måtte forklare oss om familien vår og hvor vi kom fra.
Jeg forklarte at moren min var død og at faren og onkelen min var savnet.

De sa de skulle fikse alt fra flybillet til taxi, fra flyblassen og hjem til besteforeldrene mine. Jeg var takknemelig for det, men jeg og Amir var vedig sliten og hadde lyst på en god natts søvn.

Neste morgen dro vi ti flyplassen og det var veldig deilig å sette seg på flyet til Norge…

Skrevet av: Bendik, Smørås skole

 

En flåte av gull
-Fortsettelse

Ramón kjørte så fort at vi nesten holdt på å falle av. Veien vi kjørte var så smal at det var et mirakel at vi fortsatt kjørte på den, og ikke havnet i havet. Det var omtrent 200m ned, og ikke et eneste gjerde var der, bare noen små tømmerstokker som var lagt ned langs kanten. Det fikk meg ikke til å føle meg noe tryggere i det hele tatt, så jeg fik bare stole på Ramón.
– Hvor mange ganger har du kjørt her? spurte jeg.
– Dette er første gangen. Jeg har aldri vært her! ropte han tilbake, men det var bare så vidt jeg hørte han på grunn av den bråkete motoren. Høyden gjorde meg kvalm, men tvang meg selv til å ikke se ned.
– Hva har vi rotet oss opp i nå? hvisket jeg til Amir.
Han svarte ikke. Jeg så at han ikke ville snakke, så jeg lot han være. Plutselig hørte jeg en svak lyd som ble sterkere og sterkere. Jeg skjønte at det var et helikopter som nærmet seg.

Amir så bekymret på meg. Jeg så at han var redd.
– Det kommer et helikopter! ropte jeg til Ramón.
– Ja, de leter etter oss, svarte Ramón.
– Hva skal vi gjøre da? ropte Amir.
Men før han fikk svart hørte vi at en mannen med arret stod å ropte ting til oss fra helikopteret som nå var rett over oss. Jeg hørte ikke helt hva han sa på grunn av bråket fra propellen i tillegg til at han snakket engelsk, men jeg fikk med meg noe. Han sa noe som «Stopp bilen» og «Vi skyter!». Ramón stoppet bilen og ropte til han med arret:
– Vi overgir oss. Ikke skyt!
Helikopteret landet, og mannen med arret kom ut. Han tok med seg maskingeværet.
Men akkurat da han løftet oss opp og skulle til å kaste oss inn i helikopteret, skøt Ramón han i foten meg en pistol han hadde hatt gjemt under jakken sin. Alt skjedde veldig fort. Plutselig satt vi i jeepen igjen og Ramón startet motoren, og piloten kom løpende ut. Et øyeblikk trodde jeg at han skulle skyte oss, men han satte seg på kne og begynte å hjelpe mannen med arret. Ramón kjørte litt langs veien, og så svingte han inn i den tette jungelen. Etter en veldig lang stund følte jeg meg ganske trygg, og det var først da jeg merket hvor trøtt jeg var, Amir gjespet, og vi la oss ned i på gulvet av jeepen, og det tok ikke særlig lang tid før vi sovnet begge to.

Neste dag våknet jeg å fant ut at vi hadde stoppet. Jeg gikk ut av jeepen, og kjente meg veldig støl etter natten. Jeg hadde ligget i en veldig vond stilling. Jeg så meg rundt. Vi satt i en liten hule meg utsikt over en fin, grønn dal med masse blomster og trær. Amir satt rundt et bål og grillet noe kjøtt. Han hadde et pledd rundt seg og en slags bandasje på venstrearmen for å stoppe blodet.
-Hei, sa jeg mens jeg kom bort til bålet og begynte å varme meg. Fingertuppene var iskalde.
– Åh, er du våken! Er du sulten? spurte han og ga meg kjøttet han holdt på å grille.
– Takk, sa jeg mens jeg spiste på kjøttet. Det smakte kjempegodt.
– Hvor er Ramón? spurte jeg.
– Han er ute på jakt, svarte Amir.
– Amir? spurte jeg. – Hvor er vi egentlig? Hva gjør vi her? Og hvorfor kommer det så mange å prøver å ta oss?
– Jeg vet ikke, han dro før jeg fikk spurt, sa Amir trist.
– Ok, da spør vi han når han kommer tilbake. Men er vi trygge her da? spurte jeg Amir bekymret.
– Ja, Ramón sa at ingen vil finne oss på en lang stund her, svarte han.

Så da var det bare å vente. Vi ventet i flere timer før han kom tilbake. Han hadde med seg fire store kalkuner.
– Har du fanget de der med hendene? spurte vi forundret.
– Ja, det var derfor det tok så lang tid, mumlet Ramón.
– Det går fint det, men kan vi få stille deg noen spørsmål? Det er så mye vi lurer på!
– Jada, spør i vei. Vi har god tid uansett. Vi kan ikke reise herfra før i morgen tidlig, svarte Ramón.

Vi satt der lenge og snakket og pratet og vi fikk svar på mange spørsmål. Vi fikk vite blant annet at at vi var på en ukjent øy i Guatemala, og at de folkene som prøver å ta oss, er mexikanske soldater som leter etter en flåte av gull.
– Men hvorfor kommer de til oss? spurte jeg nysgjerrig.
– De tror dere har flåten av gull, svarte Ramón,
– Men vi har den jo ikke, mumlet Amir.
– Nei, hvorfor tror de at vi har den? lurte jeg på.
– Dere var på den øya der de tror at flåten ligger, så de mener at dere vet hvor den er, svarte han.
– Men vi vet jo ikke hvor den er! Den eneste grunnen til at vi var der, var fordi båten vi var på sank! sa Amir. Nå begynte han å bli ganske sur.
– Ro deg ned! sa jeg. Det er jo ikke Ramón sin feil at vi er her!
Men han bare gikk bort fra bålet der vi satt, og la seg ned for å sove.
– Han er sikkert bare sliten, hvisket jeg til Ramón.
– Ja, vi burde ikke forstyrre han mer, hvisket han tilbake.
Vi sa ingenting resten av den kvelden.

Neste dag vekket Amir meg og ga meg en bit kalkun. Han var ikke sur lenger.
– I dag skal vi reise videre, sa Amir mens han tok seg en kalkunbit til seg selv.
– Ok, mumlet jeg. Hvor er han forresten?
– Han er med bilen og pakker ned tingene, svarte han.
Vi tok med oss de siste tingene og begynte å gå ut av hulen og ned mot veien. Vi var nesten nede med veien da vi hørte et pistolskudd og et forferdelig hyl. Vi løp nedover den siste biten og tenkte ikke på om vi kunne bli skutt selv. Da vi kom frem lå Ramón på bakken, og det rant blod ut av magen hans.
– Å nei! hylte jeg.
Vi satte oss på knærne ved siden av han.
Ramón åpnet øynene og sa til oss.
– De kommer snart. Dere må kjøre nå ellers skyter de dere også!
– Vi kan ikke dra uten deg! sa Amir.
– Jo, dere må! De kommer nå!
Vi kunne høre et helikopter som nærmet seg.
Vi så opp på himmelen og så et rødt helikopter komme mot oss. Når vi så ned igjen hadde Ramón lukket øynene. Jeg kjente på pulsen hans.
– Han er død, sa jeg trist til Amir.

Helikopterlyden ble sterkere og sterkere.
– Vi må gå nå! ropte Amir til meg, men jeg hørte ikke etter. Jeg sto å tenkte på at Ramón var død. Jeg kjente at jeg bare hadde lyst til å hoppe ut for stupet og ned i sjøen. Da ville jeg slippe alt dette med soldatene og Flåten av gull. Stupet var bare ti meter unna. Men så tenkte jeg på Ramón, og da skjønte jeg at vi måtte ta hevn. Jeg bestemte meg for å ikke dra hjem før vi hadde funnet en flåte av gull.
– Ja, vi må gå! ropte jeg tilbake.
Vi satte oss i bilen.
Ingen av oss hadde førerkort, men det brydde vi oss ikke om. Amir startet morteren, og han trykket inn gassen. Plutselig var det noen som skjøt på oss. Kulen traff bakken litt foran oss. Jeg snudde meg å så det var mannen med arret som satt i helikopteret og skjøt på oss.
– Kjør fortere! skrek jeg til Amir.
– Det går ikke fortere! ropte han tilbake.
Helikopteret var bare 100m unna. Så fikk jeg en ide. Jeg lette i noen poser og fant det jeg lette etter. Jeg tok opp en pistol og satte i kuler.
– Skal du skyte på de! ropte Amir forskrekket.
– Nei, jeg skal treffe bensintanken så de må nødlande! ropte jeg tilbake.
Jeg siktet godt, og så skjøt jeg. Jeg bommet og kulen traff et tre nede i dalen. Jeg skjøt igjen og traff den nederste delen av helikopteret. Først skjedde det ingenting, men etter hvert begynte det å renne ut svart bensin av det lille hullet. Endelig styrte de nedover mot bakken, og jeg følte meg lettet for en stund. Jeg kunne så vidt se at de gikk ut av helikopteret, før vi kjørte rundt en sving.

Vi kjørte i flere timer før vi bestemte oss for å stoppe for å ta en pause. Vi kjørte bilen ut av veien, og så dekte vi den med blader. Vi la oss ned i noen busker, og det tok bare et par minutter før vi sovnet.

Jeg våknet av at Amir skrek. Jeg så meg rundt, men jeg kunne ikke se han noe sted. Jeg reiste meg og så et rødt helikopter som stod et par meter unna meg. Jeg kjente hjerte i halsen, og jeg snudde meg sakte rundt. Der sto mannen med arret og glodde ondt på meg. Da jeg så hva han hadde i armen holdt jeg på å besvime. Det var Amir. Han gikk bort til stupet, og holdt Amir utenfor kanten.
– Ikke gjør det! ropte jeg.
Men det var for sent. Han hadde allerede sluppet taket, og Amir var på vei nedover mot havet 200m lenger ned. Uten å tenke meg om løp jeg mot kanten og hoppet etter.

Skrevet av: Jenny, Glåmos skole

 

En flåte av gull
Ramon ga full gass, han kjørte så fort at vi måtte holde oss fast i setene. Vi kunne fortsatt høre at alarmen gikk. Det var en ganske humpete vei. Amir ga fra seg et lite stønn, langt borte kunne vi høre at det ble fyrt av skudd. Jeg begynte å bli kvalm, og spurte Ramon om det ville ta lang tid å riste dem av oss. Han svarte at de ville lete helt til de fant oss, det var bare et lite håp om å overleve. Men hvorfor vil de ha oss egentlig spurte jeg, er vi så viktige? Nei men sjefen tror at dere vet noe om skatten. Skatten? Hvilken skatt sa jeg. Så dere løy ikke til sjefen sa Ramon. Nei det gjorde vi ikke, vi hadde ikke noen anelse om at var noen skatt her, vi var bare ombord i et skoleskip som kantret, og så kom vi oss i land på øyen. Ja ja nok om det, vi må få dere vekk sa Ramon. Da vi hadde kjørt en stund, og det føltes som jeg måtte spy sa ramon at vi snart kom ned til båten hannes. Jeg hørte at det kom biler bak oss, så jeg skjønte ikke helt hvordan vi skulle komme oss i båten uten å bli tatt, jeg tror at Ramon tenkte det samme så han ga oss to hagler og sa at vi måtte prøve å skyte ned så mange sjåfører som mulig. Vi tok imot haglene og nølte på om vi skulle bruke dem. Amir sa at vi var nødt, og jeg hørte på han. Vi skjøt ganske mange. det var i allefal nok til å komme seg i båten uten å bli skutt. Bilen stoppet med båten og vi hoppet ut av bilen og løp alt vi kunne for å komme oss til båten. Vi hoppet oppi båten og Ramon ga full gass. Vi klarte det ropte jeg og Amir i kor. Ikke vær for glad de har båter de også, vi fikk bare et lite forsprang! sa Ramon

Skrevet av: Sander, Kirkevoll skole