Utdatert nettleser Det ser ut som du bruker en gammel nettleser. Faktafyk.no krever IE 8 og nyere versjoner av Internet Explorer. Last ned nyere nettleser her

Bobla

Siri Pettersen Gyldendal 2018

Kine er misfornøyd med livet sitt: med faren som bestandig
snakker om stein og risikoen for jordskjelv; med moren som
er livredd for bakterier i maten og maser som en måke; og
med skolen, mobberen Jarle og gymlærer Onda som tvinger
henne til å være med på svømmetimene. Etter tidenes verste
skoledag finner hun imidlertid en glasskule. Og er det ikke
noe mystisk med denne kulen?

 

DEN FEITE MUMIEN

Kine satte i nøkkelen, men døra var ikke låst. Enda en dårlig nyhet, altså.

Pappa var fremdeles på jobb, så det betydde at mamma var hjemme igjen. Ferdig meditert og hypnotisert. I hvert fall til hun stresset seg opp til normalen igjen. Det fikk være som det var, Kine var ferdig med alt og alle. Ikke engang mamma kunne gjøre det verre.

Hun gikk inn og sparket av seg skoene. De smalt i veggen.

Mamma sto på kjøkkenet, halvt skjult bak kjøleskapsdøra. Hun pratet for seg selv, som vanlig. En lavmælt klukking, noe om temperaturen, at tre grader ikke kunne stemme. I hånden holdt hun et krus med en tepose som sikkert hadde trukket for lenge allerede. Klukkingen ble skarpere, og Kine luktet at full måkemodus ikke var langt unna.

Hun gikk rett mot trappa i håp om å slippe unna før mamma så hvordan hun så ut. Kjøleskapsdøra smalt igjen idet Kine la hånden på rekkverket.

«Skoene setter vi på hylla, ikke s…» Mamma måpte mot henne som om … vel, som om en zombie nettopp hadde kommet inn på kjøkkenet. Hun bare sto der som om noen hadde satt henne på pause. Den eneste bevegelsen kom fra teposen hun hadde tatt ut av koppen. Den svingte fram og tilbake og dryppet på gulvet.

«Kine, hva i himmelens navn … Hvordan er det du ser ut? Kine, hva er det du har gjort? Hva er det som skjer?»

Kine orket ikke høre på den skjærende stemmen. Gulvkulda bet seg gjennom de fuktige sokkene, og det kjentes ut som om brystet skulle sprekke opp i små, vonde biter.

«Ingenting skjer!» skrek hun. «Alt er helt sinnssykt i orden! Jeg er et lite, bortskjemt barn, uten en bekymring i verden! Alt er perfekt! Helt aldeles inni granskauen perfekt, mamma! Okei?!»

Hun løp opp trappa og låste seg inne på badet. Der kom tårene igjen. Herregud, hun var sånn ei vanvittig pyse. Fingrene skalv av kulde mens hun vrengte av seg klærne. Det gjorde vondere og vondere i brystet. Det ble vanskelig å puste. Luften liksom forsvant
ut gjennom usynlige sprekker og kom aldri ned i
lungene.

Kine hørte seg selv hulke og skyndte seg å skru på vannkranen i badekaret så mamma ikke skulle høre henne. Vannet steg opp og manet fram bilder fra svømmetimen. Den møllspiste badedrakten,
Monrads hysteriske latter, vannet hun hadde svelget, følelsen av å henge opp ned uten å komme noen vei …

Og Onda. Hun hadde veltet Onda uti bassenget! Stanget henne som en okse. Var det ikke straffbart å stange en lærer? Selv en gymlærer? I morgen ville vel politiet komme på døra og sende henne til en fangeleir i Sibir eller noe. Tvinge henne til straffarbeid
i førti minusgrader helt til hun ble pensjonist, eller til fingrene falt av, hva som enn kom først.

Det var i grunnen en beroligende tanke. I det minste ville hun slippe svømming. Det var vel ingen som svømte i Sibir? Altfor kaldt. Og hun ville aldri mer behøve å sette sin fot på Klausen skole.

Mamma banket på døra. Kine klatret opp i badekaret og sank ned i det varme vannet, så dypt at ørene kom under. Mammas stemme ble deilig dempet av vannet. De harde bokstavene ble myke, som om hun var forkjølet. «Vi snagger om dedde nål du el fedig, Gine. Jeg er igge sint, hører du?»

At mamma sa hun ikke var sint, var det sikreste tegnet på at hun var det. Men så ble det stille. Endelig.

Kine ble liggende og kjenne varmen vekke kroppen. Det var som å bli stukket av hundre små nåler. Hundre forskjellige typer vondt. Alt som hadde skjedd begynte også å få nytt liv. Spilte som en elendig film, om og om igjen i hodet. Shit, hva hadde hun gjort? Hvor skulle
hun rømme? Fantes det noen steder i landet som tok imot barn på flukt?

Hun var ferdig med skolen for godt. Det var det eneste som var helt sikkert. Mamma og pappa kom til å klikke, de var sykelig opptatt av skole. Selv hadde de kastet bort halve livet på å studere. Og for hva da? Så de kunne glane på stein og bakterier? Hva slags framtid var det? Å fortelle folk at de kom til å dø i et steinras eller av muggsopp i melka?

Aldri i livet. Aldri mer skole. Hun kunne kvitte seg med sekken for godt.

Kine kom på glasskula.

Hun satte seg opp og så på sekken som lå slengt på gulvet. Den var mer møkkete enn rød. Det var et under at mamma ikke hadde kjørt den i vaskemaskinen for lengst, eller druknet den i stinkende
spritgelé. Men antakelig kunne ikke engang bakteriedrepere
ta knekken på det som levde i den sidelomma.

Hun strakte seg over badekarkanten, åpnet sekken og fant fram glasskula.

Var den vanntett, tro? Det så sånn ut. Det var i hvert fall ingen hull å se. Hun senket kula ned i vannet og begynte å gni av det skitne belegget. Det satt så godt at det kunne vært maling, men litt etter
litt forsvant det, og til slutt holdt hun ei skinnende blank glasskule i hånden. Nå kunne hun tydelig se det som var inni.

En dukke.

En liten filledukke. Eller mer en slags fæl, hjemmelagd bamse, bortsett fra at hodet var formet som et dødninghode. Og hele dukka var viklet inn i strimler. Mest av alt lignet den en feit mumie. For
en sykt snål greie …

Kine myste inn gjennom glasset. En svart masse lå stivnet i bunnen, som et slags gulv. Og det var noe mer der også. Noe mørkt pulver eller flak. Hun ristet på kula, og pulveret sveipet rundt på innsiden. Hun kunne ikke se noen åpning. Ingen skjøter i glasset heller. Hvordan var den lagd? Hvordan hadde de fått dukka inn i kula? Og hva var vitsen med den? Den lignet ikke noen vanlig leke. Mystisk …

Hun strøk fingrene over den. Den var helt glatt, uten noe som helst merke. Ikke engang ’made in china’ eller noe. Den var rett og slett helt tett og umulig å komme inn i.

Hun sukket. Det hadde vært noe … Hun skulle virkelig ønske hun bare kunne rømt inn i den lille kula. Den var jo hennes. I hvert fall føltes det sånn. Tenk å krølle seg sammen med musikk på øret og
lese ei bok. Bodd der inne, trygg for alt. Bare hun og den stygge dukka. Ingen skole, ingen Onda, ingen Jarle, ingen klynge. Ingen verden heller. Bare henne. Hun ville gjort hva som helst for å kunne ha det sånn. Hva som helst.

Kine grøsset. Vannet hadde blitt kjølig og fikk huden til å nuppe seg. Hun klatret ut av badekaret, men trakk ikke ut proppen. Da ville mamma høre at hun var ferdig og komme løpende.

Hun surret et håndkle rundt seg og la øret mot døra. Var hun alene her oppe? Det virket sånn. Hun vred nøkkelen om så stille hun greide og stakk hodet ut for å se. Ingen der. Bare Tipsi. Den grå katta smøg
seg inn døråpningen og gned seg mot leggene hennes. Den ble våt på halen og mjauet misfornøyd. Det gjorde ingenting, lyden kunne knapt høres over den sykt slitsomme panfløytemusikken mamma hadde satt på nede på kjøkkenet.

Kine hengte mobilpungen rundt halsen og smatt over gangen med sekken i den ene hånden og kula i den andre. Hun lokket Tipsi med seg, kom seg inn på rommet sitt og låste døra.

Mamma eller pappa ville banke på og mase før eller senere, så hun satte i øreproppene og begynte å spille den slemmeste musikken hun hadde. Death metal.

Ingeborg i fjerde etasje kalte det djevelmusikk, til tross for at hun var nesten stokk døv og umulig kunne høre så mye av den. Men Ingeborg var snart åtti og folk på åtti trodde på djevelen, og da så de
ham vel overalt.

Kine slengte seg på senga. I morgen var det lørdag, det var i det minste en fordel. Da hadde hun hele helgen på seg til å finne ut hvordan hun skulle slutte på skolen. Og hvordan hun skulle fortelle det til Aurora og Vivi.

Tanken på dem fikk henne til å plukke mobilen fram fra pungen. Det var som hun hadde fryktet. En haug med meldinger fra dem begge. Først morsomme meldinger om Onda i bassenget, spekket med smileys og lols. Så mer alvorlige, med spørsmål om hvor hun var og hvorfor hun ikke tok telefonen.

Vivi hadde sendt en melding så lang som en stil om at det var livsfarlig å være ute i minusgrader når man var våt i håret. Aurora hadde sendt en rett etterpå og sagt at Vivi ba om unnskyldning hvis
hun hadde skremt henne. Den siste meldingen var også fra Aurora.

Skal jeg komme?

Det var alt som sto. Kine kjente en svie på øynene og la fra seg mobilen. Hun ville ikke svare. Kunne ikke. Da kom alt til å bli virkelig.

Hun pusset på Tipsi, men katta ble sittende på gulvet. Kine åpnet nattbordskuffen, slengte vekkerklokka nedi og smalt skuffen igjen.
«Ser du? Lørdag. Ingen lyd.»

Katta tok sats og hoppet opp på senga. Den krøllet seg sammen ved magen hennes. Kine boret fingrene inn i den myke pelsen og ble på gråten igjen. Herlige Tipsi. Myke, malende Tipsi, finere
enn noen folk.

Kine ble liggende og stryke på Tipsi mens hun stirret inn i glasskula. Den lå på teppet ved siden av henne. Det ble tyngre og tyngre å holde øynene åpne. Rommet ble tåkeaktig. Et øyeblikk trodde hun at hun hadde sett en bevegelse. Noe som rørte seg inni kula, men det måtte være innbilning. Sikkert begynnelsen på en forferdelig drøm eller
noe.

BOBLA

Kine våknet av at noen prøvde å kvele henne. Hun slo vilt rundt seg for å komme løs, men skjønte fort at det ikke var noen der. Det var ledningen til øreproppene som lå surret rundt halsen hennes. Musikken hadde stanset, og den ene proppen hadde falt ut. Hun viklet seg fri og trakk i ledningen til hun fikk tak i mobilen i den andre enden. Hun hadde ligget på den. Flaks at den hadde overlevd. Klokkeslettet lyste fra skjermen.

04:59.

Hun fikk en ekkel følelse av å ikke være alene. Det skyldtes ikke Tipsi, for katta hadde rømt fra senga. Kine lyttet, men kunne ikke høre noe. Bare susingen fra en sovende bygård. Helt vanlig.

Hun stirret inn i veggen, redd for å snu seg. Følelsen var trykkende, som om noen var her sammen med henne. Noen som … tok plass, på
en måte.

Det iste i nakken. Kine snudde seg sakte og kvapp til.

Plassen mellom senga og skrivebordet var blokkert av ei enorm boble. Større enn henne! Den fylte halve rommet. Hun klemte seg opp mot veggen og stirret. Våget ikke flytte seg. Hva var dette? Verdens største såpeboble? En badeball?

Badeball … Hallo?!

Hvor skulle en gjennomsiktig badeball på denne størrelsen komme fra? Nei, det måtte være noe annet. Et romskip? Herregud, det var et romskip, det var det det var! En UFO. Shit, det lå en UFO på
rommet hennes, og hun var i ferd med å bli kidnappet
av aliens!

Skulle hun skrike eller holde kjeft? Ringe politiet? Brannvesenet? Hvem ringte man når det landet et romskip på rommet?

Hun innså hvor utrolig tåpelig det lød. Selvfølgelig var det ikke et romskip. Sånt hørte hjemme hos gale bloggere som snakket om grønne vesener med navn som begynte på X. Dette var en drøm. Hun hadde ikke våknet ennå. Tanken gjorde henne roligere og hun kunne puste normalt igjen. Men det så da innmari virkelig ut …

Kine gned seg i øynene og kikket opp igjen. Bobla var der fremdeles. Det glassklare omrisset glimtet i mørket. Hun satte beina på gulvet. Det var kaldt, altså var dette virkelig. Ingen drøm.

Hun reiste seg. Trakk dyna av senga og knuget den foran seg som en slags beskyttelse. Latterlig, det visste hun. Med mindre hun hadde å gjøre med en alien som var allergisk mot dun.

Kine listet seg nærmere.

Det var for mørkt til å se detaljene, men det satt noen inni bobla. Det var ei dukke. Med dødninghode. Hun hadde sett den før. Hjertet begynte å hamre i brystet.

Dette var glasskula! Den hun hadde funnet på kirkegården. Den som hadde fått plass i hånden hennes for bare noen timer siden. Samme kula. Samme dukka. Men denne kula var så stor at den nesten nådde taket.

Kine slapp dyna og slo hendene for munnen for ikke å skrike.

Hva skulle hun gjøre? Bobla sperret veien til døra, så hun kunne ikke bare stikke av heller. Kanskje hvis hun smøg seg helt inntil? Den lå jo bare der … Hvor farlig kunne det være, liksom?

Hun gikk et skritt nærmere. Bobla rørte seg ikke. Den fortsatte å ligge der, som ei gigantisk såpeboble med en feit mumie inni.

Legg inn din anmeldelse. Skriv inn e-post og skole slik at du kan få premien hvis du blir månedens anmelder

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*

24 anmeldelser av “Bobla

  1. Den er helt super, veldig spennende. må nesten bare kjøpe hele boka nånn at jeg får lest den

  2. «Bobla» er en kjempebra ungdomsbok !

    Hovedpersonen Kine er en klassisk sinna jente, sinna på foreldre, lærere, gymtimer, og en spesiell gutt som heter Jarle.
    En dag finner Kine en slags kule, en glassboble på kirkegården, som hun tar med hjem. Den utvider seg, og Kine flytter inn i bobla, og rømmer dermed fra verden slik hun kjenner den. Bobla oppfyller alle hennes ønsker, og hun har kun selskap av en fillete, stygg dokke.
    Det viser seg etterhvert at dokka symboliserer Kine selv og hennes feil, og Kine utvikler seg slik at hun skjønner at hun også trenger foreldre og venner (og Jarle..)
    Dette er en kjempebra bok, og den fabulerende stilen gir rom for mange tanker.
    Terningkast 6 !

  3. Jeg har lest hele boka: Bobla, til tider var den kjedelig, også plutselig ble den super spennende jeg likte slutten også starten var litt kjedelig men ellers likte jeg boka super mye! 🙂

  4. Den var veldig bra det var masse spendene ting og lit grøsser.

  5. denne boka er sykt spennene. Jeg syns syn på Kine som ikke vil på skolen. Håper jeg finner denne boka på biblioteket.

  6. Jeg likte boka veldig godt,men jeg kunne tenkt at det var litt bedre når hun gikk inn i bobla
    Jeg gir terning kast 3

  7. jeg syntes at boka var bra og trist. trist at hun føler det sånn:-(. jeg syntes at forfatteren var flink til og få fram følelsene som jenta hadde:-)

  8. Boken handler om Kine.

    Kine er misfornøyd med livet sitt og er sint på foreldrene sine,lærerene,gymtimene. Hun hater generelt skolen og spesielt hater hun en gutt som heter Jarle fordi han mobber henne.

    En dag finner Kine en glassboble på bakken ved kirkegården, og hun tar den med seg hjem. Når Kine kommer hjem, sovner hun og når hun våkner er bobla blitt større…

    Resten av boken handler om hva som skjer med Kine og glassboblen.

    Jeg synes at Bobla er en veldig bra bok. Jeg gir boka et terningskast fem.

  9. Synes det var bra innhold. Datt litt av i starten men dukket opp igjen. Synes de fikk med mange extra små detaljer. synes den var morsom fordi inholde var såppas bra.:)

  10. Hahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahahaha

  11. Dette utdraget må være min favoritt, jeg likte den veldig godt den var liksom moderne. Den hadde veldig bra beskrivelser og jeg satt helt stille og lyttet og leste. Neste gang jeg er på biblioteket skal jeg låne denne boken med en gang. Jeg satt å bare så det for meg som om det var rett forran øynene mine. Denne boken er definitift 10/10 for meg.

  12. Jeg likte utdraget sånn passe bra. Jeg liker best bøker med litt mer ekte ting, og ikke bare ting som er veldig uekte.

  13. AAAAAAHHHH! Denne boken var kjempe spennende! Jeg fikk lyst å lese mer! Den er ikke bare spennende men også godt beskrevet, forklart og magisk! Det er kanskje litt mye hat fordi Kine ikke liker foreldrene sine og det er lit trist. Så jeg hadde gitt den 10\9 fordi den er kjempe god! , men det er ikke tvil om at jeg skal gi denne en «SUPER» i morgen på skolen! BRAAAAA bok fra Antonie 6C : )

  14. Denne boka er fantastisk jeg likte veldig godt utdraget og jeg håper at boka blir mer spennende vidre.❤️👍Jeg likte Kine veldig godt og beskrivelsen i boka var bra. Jeg vill så gjerne lese den og få vite hva som skjer vidre. Viss jeg skal si hvilket tærning kast jeg skal gi så er det 8/10😊

Til toppen