Utdatert nettleser Det ser ut som du bruker en gammel nettleser. Faktafyk.no krever IE 8 og nyere versjoner av Internet Explorer. Last ned nyere nettleser her

Maretorn

Tone Almhjell Gyldendal 2016

Niklas bor på Sommerhjell i Piledalen sammen med bestemoren, Alma. Moren er død, og bestevennen Lin har flyttet. Niklas finner på rampestreker, og en kveld slipper han ut bjellesauen Edith og lammene til naboen. Men det er et rovdyr løs, og Niklas drar ut i skogen på natten. Helst vil han ut før jaktlaget, og i hvert fall før rovdyret oppdager lammene.

 

Kapittel 2

 

Natten var slett ikke svart.

En gang utpå senvåren lekket mørket ned fra himmelen og samlet seg i trærne isteden. Det hvite våningshuset, den røde låven og det vesle huset i morellhagen hadde forandret farge og lyste spøkelsesblå rundt tunet. Almetreet strakte blekkgreiner over gresset.

Niklas ventet. Han bekymret seg ikke for onkel Anders, for han hadde gått og lagt seg tidlig, selv til ham å være. Men det lyste gult i gresset under bestemor Almas vindu, og Niklas satt stille i vinduskarmen til lysflekken forsvant. Jegerne hadde kanskje funnet sauene allerede. Han håpet det. I motsetning til jaktlaget visste Niklas hvor Edith og lammene hadde vært på vei. Han måtte forsikre seg om at de var trygge.

Luften var kjølig da han smatt under strømgjerdet bak huset. Man skulle tro at det var dette gjerdet som skilte gård og utmark på Sommerhjell, men Niklas visste bedre. Grensen gikk ikke der.

Den gikk gjennom Jamresteinen.

Skogene rundt Sommerhjell var full av kampesteiner som hadde falt ned fra Smørtind. Noen var svære som knauser, andre sto oppreist som bautasteiner. Av og til, i tussmørket, så det ut som de skar grimaser når noen gikk forbi.

Niklas pleide å klatre på knausene og pirke grimasebautaene på nesen. Men det var en stein han aldri rørte. Et lite stykke oppover stien, nærme nok til at Niklas kunne se den fra soverommet sitt, sto den to meter høye Jamresteinen. Den hadde et smalt hull i midten, og når vinden blåste gjennom sprekken, hørtes det ut som jamring.

Piledalingene hadde alle slags forklaringer på hvorfor steinen ulte. De fleste mente den gråt for de døde, og for dem som skulle dø.

«Det er alle, det,» hadde Lin bemerket, og det stemte jo. Men Niklas holdt seg likevel til den andre siden av stien når han gikk forbi. Lin hadde spurt hvorfor en gang, men han hadde ikke fortalt henne sannheten. Han ville ikke lokke til seg marerittet, så han hadde diktet opp en annen grunn der og da.

«Her,» hadde han sagt, og holdt fingeren så nær steinen han orket, «… går grensen.»

«Hva for en grense?» hadde Lin spurt.

«Mellom gården og skogen. Mellom vår verden og deres. Den går rett gjennom dette trollhjertet.»

«Aha! Dette er et forsteinet troll,» sa Lin da, for hun var flink med sånne ord.

«Gjort til stein av solen,» hadde Niklas svart. «Akkurat som de andre grimasesteinene. Men det var ikke solen som drepte det. Ser du hullet? Det er sånn trollbane virker. Den smelter seg gjennom kroppen deres. Ett perfekt treff, og de er døde.»

Niklas klappet seg på skjortelommen idet han passerte steinen, slik han alltid gjorde. Selv om de ikke dro på trolljakt lenger, gikk han aldri inn i skogen uten eikenøtter.

Ut fra kursen til Edith å dømme, hadde hun tenkt seg til ett av de to gode beitestedene langs Smørtindstien. Det første var Gammelenga, et skrånende gressjorde som lå et par kilometer oppi lia. Men da Niklas kom dit, var ingen sauer å se. Han fant to perlehauger med sauemøkk der stien slynget seg videre opp i skogen.

Da var det bare ett sted igjen å lete.

Sørgedyp.

Niklas skottet mot den snødekte fjelltoppen til Smørtind langt der oppe. For å komme til de frodige fjelldalene bakenfor, måtte man opp et vinglete dyretråkk forbi det gamle steinskredet. Ville dyr gikk der hele tiden, men buskapen i Piledalen våget seg sjelden den veien om de ikke var nødt. Der dyretråkket begynte, på en bred, gresskledd fjellhylle rett over tregrensen, lå det svarte tjernet Sørgedyp.

I hele Piledalen var Sørgedyp det stedet Niklas hadde minst lyst til å ferdes nattestid. For i vannet der levde det et mørkt vesen som ville dra ham ned til seg. I alle fall ifølge bestemor Alma. «Hold deg unna Sørgedyp, gutten min,» sa hun rett som det var. «Det tjernet har makt til å fryse lemmene dine til is og stilne pusten i brystet på deg. Det vil tynge deg ned med alle feil du noensinne har gjort. Det vil trekke deg til bunns og sperre deg inne i et bur av sorg og anger.»

Dessverre brydde verken sauer eller rovdyr seg stort om sånne skrekkhistorier.

Niklas krummet nakken og fortsatte videre oppover stien som førte fra skrent til skrent gjennom stadig mer glissen skog. På den siste store avsatsen før Sørgedyp ble han møtt av et vindkast som fikk bregnene til å skjelve.

Han stoppet og rynket på nesen. En råtten eim lå i luften. Han forlot stien og tok seg frem til kanten av fjellhyllen, hvor Sommerungen kastet seg utfor. Lukten kom nok bare fra en død hjort, men han måtte se etter. Hvis skrotten lå i vannet, kunne den forgifte hele vannforsyningen til Sommerhjell.

På toppen av fossen lå det flate steiner over bekken, som en nedslitt tanngard. For to hundre år siden, før storskredet rev fjeset av Smørtind, var det her man krysset over. Men ingen brukte dette vadestedet lenger, og den gamle stien var skjult under røtter og kvist.

Niklas gikk ut på den første steinen. Sommerungen fylte luften med dis der den strømmet forbi og styrtet ned fjellsiden. Han så ikke noen hjort, men han hørte en merkelig rumling som var så dyp at han knapt kunne skille den fra fossebruset. Han kjente det også. Det ristet under føttene på ham så han fikk gåsehud på armene.

Et ul skar gjennom disen. Niklas stivnet til. Så fremmed det lød! Skarpt som et reveskrik, men så grovt at det måtte komme fra en mye større strupe enn som så. På den andre bredden, bak noen smekre rognetrær, dukket det opp et lys. Det var rundt og stort som en lommelykt, men det kastet ingen stråle. Det så … sultent ut.

Det knaste i småkvist. Rognetrærne knirket og ga etter, og plutselig var det ikke ett lys, men to.

Øyne.

Niklas Sommerhjell var ikke noen feiging, men han var ingen tosk heller.

Han snudde seg og løp.

 

Kapittel 3

 

Udyret løp raskere enn ham.

Niklas tok alle snarveiene han kunne. Hver gang stien gjorde en krapp vending, slengte han seg rundt en stamme eller grein. Vesenet som kom etter ham, var ikke like smidig. Det braste inn i trær og smalt inn i steiner. Likevel tok det innpå.

På Gammelenga gikk stien i en slak bue, og der var det ingen store steiner eller trær som kunne sakke farten til udyret. Niklas måtte gjøre noe drastisk, ellers ville det ta ham igjen.

Han skjenet ut til høyre i det lårhøye gresset. Brennesler pisket mot hendene hans der han hoppet over renner i bakken. Vinden vislet rundt ham og bar med seg mer råtten stank. Bjørnen – det måtte være en bjørn, for Niklas kom ikke på noen andre dyr på den størrelsen – var sikkert syk eller skadet. Han kjente et kaldt stikk i magen. Det fantes ikke noe farligere enn et skadet dyr.

Udyret ga fra seg det samme uhyggelige, forvridde hylet som før, og nå var det veldig nært. Niklas skulle gjerne sett seg over skulderen, men han kunne ikke ta sjansen. Prustingen nærmet seg for hvert steg. Han måtte finne et gjemmested.

De var nesten kommet til det sørvestre hjørnet av Gammelenga, hvor stien krysset Sommerungen over Eikebro. Han ville aldri rekke frem til broen før udyret nådde ham igjen. Igjen hev han seg til høyre, ned i bekkefaret, og kavet seg over vannet. På den andre bredden kastet han seg ned på magen og kravlet innunder et einerkratt. Tørre barnåler knaste under knær og albuer.

Udyret stampet ut i bekken og stoppet. Niklas kunne ikke se det, men han kunne både lukte og høre det. Beistet snøftet og hveste og snuste langs buskaset.

Det luktet visst ham også.

Varm, stinkende ånde oste inn under einerbusken. Øynene kom til syne gjennom greinene, blekgrønne måneskiver delt i splinter av kvistene. Udyret gryntet og begynte å røske busker opp av bakken, med røtter og alt.

Niklas rygget innover i buskaset. Han klemte seg lenger og lenger inn til han trillet ut mellom to knortete einerstammer og så opp i et flettverk av høye greiner.

Eiketreet!

Han snublet over stien og kløv opp den tykke stammen til han kom til trekronen. Først da turte han å se ned. Midt i buskaset var det nå en stripe med bar jord som nådde nesten til toppen av bekkefaret. På den andre siden av Sommerungen lå det en haug av opprøsket einer. Men han så ikke noen svær skikkelse, og heller ingen grønne øyne. Udyret var forsvunnet.

Niklas prøvde å roe pusten. Dette ga ikke mening. Et skadet dyr som følte seg truet, ville gå til angrep. Det kunne til og med finne på å jage etter ham om det var redd nok. Men dette vesenet virket verken redd eller plaget av smerte. Det jaktet på ham. Og bjørner hadde ikke grønne øyne som lyste i mørket.

Hendene hans skalv så han knapt klarte å holde seg fast, så han skled et stykke ned langs stammen og satte seg der tre greiner føyde seg sammen til et slags sete. Tronen, som Lin kalte det. Niklas hadde sittet der hundrevis av ganger, for eiketreet var hovedkvarteret deres i trolljakten.

Eiketrær vokste sjelden så langt nord, og det var bare tre av dem i hele Piledalen. Men eikenøtter til trollbane var ikke den eneste grunnen til at de hadde valgt dette treet. Det strakte greinene sine både over bekken og langt utfor kanten på avsatsen hvor eika sto. Derfra hadde man den beste utsikten over Sommerhjell som det gikk an å få.

Vinden skiftet retning, og lavmælte stemmer blåste over bekken fra Gammelenga. Niklas klatret et stykke opp igjen så han kunne se bedre. Det var jaktlaget som kom i full fart langs stien. Lommelyktene deres sveipet over gresset. «Jeg kunne banne på at jeg hørte et skrik,» sa en stemme. Molyk.

«Er du sikker på at det ikke bare er den yngste Sommerhjell som er på ferde?» sa en annen stemme. Fru Ottem. «Han lusker ofte rundt i disse traktene.»

«Hvis det er ham, så skal han få smake denne.» Molyk klappet hagla. «Han har jammen gjort seg fortjent til det i natt.»

Fru Ottem gryntet. «Det var jo trist med moren hans, men det er på tide vi slutter å dulle med ham.»

«Det er bare rampestreker.» Jeger nummer tre stilte seg ved siden av de andre på broen. Niklas kjente igjen stemmen til en av Fale-brødrene.

«Si det til kona di, du,» sa fru Ottem. «Det er hennes plommesyltetøy som stadig vekk forsvinner.»

«Å, vi kan ikke vite sikkert at det er ham,» sa Fale. «Vi oppbevarer syltetøyet bak lås og slå, og Niklas er bare guttungen. Jeg tviler på at …»

«Si det til sauene mine,» avbrøt Molyk. «Du så jo Edith, helt fra seg av skrekk, og lammene også. Det var bare flaks at vi fikk tak i dem før de ramlet ned fra fjellstien.»

Oppe i treet lente Niklas pannen mot stammen. Piledalingene skjønte ingenting. Han fylte gjerne støvlene deres med møkk når de fortjente det, men han kom aldri til å skade et dyr. Han var så lettet over at sauene hadde klart seg at det kriblet i hele kroppen. Men så la Molyk til «Og hva med den siste stakkaren? Eller var det også bare en rampestrek, kanskje?»

Kriblingen ble til grøss. Hva hadde skjedd med den siste stakkaren?

Men det fikk han ikke vite, for isteden satte Fale i et rop. Han lente seg over rekkverket og lyste oppover bekkefaret med lommelykten. Jegerne skyndte seg ned til vannet og ut av synsfeltet til Niklas. Han hørte at de diskuterte de opprøskede buskene og om det kunne ha noe med udyret å gjøre. Så ble alle plutselig stille.

Niklas strakte hals, men han så ingenting. Da jegerne begynte å prate igjen, var stemmene deres hissig hvisking. Han ålte seg ut på en grein som hang over bekken for å høre hva de sa.

«Jeg sier jo at det må være fordreid,» sa fru Ottem.

«Nei,» sa Molyk. «Det er skarpt som bare det. Det er bare for stort til å være sant.»

Hva var det de så på? Niklas måtte komme seg enda nærmere, men greinen var nokså spinkel og ga etter hver gang han rørte på seg. Han kastet et blikk bak seg for å vurdere hvor langt ut han kunne krype, og dermed glemte han jegerne og oppdagelsen og alt sammen.

Det var noen i treet sammen med ham.

Noen som satt sammenkrøpet og studerte ham med skrå øyne innrammet i svart og hvitt.

En gaupe.

Et langt øyeblikk stirret de på hverandre, gutt og katt. Imens strevde jegerne seg opp av bekkefaret, rett under greinen til Niklas. Alt han trengte å gjøre var å gi seg til kjenne, og så ville de ha både ham og gaupa på kloss hold.

Men Molyk tok ordet før han rakk å si noe. «Hvis jeg får fatt i dette beistet, skal det sannelig få svi for lammet mitt.»

Gaupa snudde seg vekk og så utover dalen. Den hadde poter så store som tefat. Selv et hanndyr på den størrelsen ville regnes som diger, men Niklas var sikker på at dette var en hunn. Han så på de lange værhårene og den hvite hakepelsen, på den elegante, prikkete ryggen og den svarte dusken som stakk opp fra det høyre øret hennes. Det venstre øret var delt langs midten og hang slapt ned. En stygg, gammel skade som hadde kappet av dusken på tuppen.

Dette kunne umulig være det samme vesenet som hadde jaget ham ned fra fjellet. Hun var kanskje diger, men Niklas kunne ikke se for seg at gaupa braste inn i steiner og trær. Ikke stinket hun heller. Og selv om han ikke riktig visste hvorfor, hadde Niklas på følelsen at hun syntes synd på lammet.

Derfor sa han ingenting, men lå stiv og tyst til jegerne forsvant videre nedover stien.

Da de var langt nok unna til at bruset fra Sommerungen druknet stemmene deres, lirket Niklas seg lenger ut på greinen. Den knirket under ham. Hvis den knakk, risikerte han vel å brekke nakken, men han måtte sørge for så stor avstand som mulig mellom seg og gaupa. En ting var sikkert: Hun måtte klatre ned først. Niklas kunne ikke ta sjansen på å bli angrepet ovenfra.

Han trengte ikke vente lenge. Gaupa gled fra grein til grein og ned på stien uten å røre verken kvist eller løv. Før hun ble svelget av natteskogen, snudde hun seg og så opp på Niklas.

Hun åpnet munnen, og en stemme kom ut. Den var slurete og hes, men tydelig nok til at Niklas nesten falt ned fra treet.

«Tuuusssen takk.»

Legg inn din anmeldelse. Skriv inn e-post og skole slik at du kan få premien hvis du blir månedens anmelder

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*

Løs oppgaven *

14 anmeldelser av “Maretorn

  1. Jeg digga boken når tråla dukka opp og det var gøy når marerittet ble virkelig.

  2. Jeg gir 🎲🎲🎲for det var spennene.
    Det jeg synes er bra var at han skule leite etter sauene, men når han skule leite så han noe et vesen med grøne øyner da Trudde han først at det var en bjørn. Jeg syne det var vanskelig å lese. Jeg synes at det baser til sjangeren

  3. Maretorn
    Jeg syns at boka var vanskelig å lese. Jeg skjønte ikke hvor de var og fikk ikke med meg innholdet. Jeg syns at det passet litt til fantasy. Jeg gir terning kast 😕😕😕.

  4. 5🎲
    Jeg likte boka fordi den var spennende. Den var godt beskrevet noen steder i slutten. Den var forvirrende i begynnelsen, men jeg begynte å forstå litt senere. Boka traff sjangeren litt, men den minnet meg litt om en skrekk bok. Jeg måtte lese noen setninger om igjen, fordi det var forvirrende. Øynene til «monsteret» minnet meg om slangen i Harry Potter. Jeg anbefaler boka videre.

  5. Maratorn
    Boken passet ganske godt til fantasy, siden En gaupe som snakket. rampestreker og sånt som Niklas gjorde minnet meg mer om humor og ikke fantasy.. Den var vanskelig skrevet, og det var noen ting jeg ikke forsto. Jeg ville heller hatt utdraget mer i begynnelsen og ikke i midten eller noe. Jeg kunne lest mer om boken fordi den var spennende og jeg vil mer om hva som skjer. Jeg likte da han sa han ikke gikk inn i skogen uten eikenøtter på seg, og klappet seg på lommen.
    🎲 4

  6. Det var vanskeleg å få samanheng i handlinga. Orda var ikkje så lette å forstå. Alle stadnamna måtte me få hjelp til å forstå. Når me fekk jobba ein del med teksten gjekk det lettare. Etter å ha høyrt lydspor gjekk det betre. No skal me høyre heile boka i leseveka, og mange har meldt seg på bokcafe med»Maretorn».

  7. MARATON.
    Niklas bor på Sommerhell med bestemoren sin fordi moren er død.
    Han finner på mye ramp og han har sluppet fri lammene til naboene.
    Resten var ikke så bra.
    Fordi den var dårlig beskrevet.
    Det var vanskelig og forstå det.🤖😤

  8. Jeg kjønte ikke det med det at noen skulle dø. Steinene med trollene det var spennende. Hun bestemora var litt rart og det med skrekk historier kjønte jeg ikke. Og det med at noe lå i vannet. Og det var spenndene når han var i skogen. jeg gir den terningkast 3.

  9. 5. og 6. kl ved Dalsbygda skole synes dette utdraget var spennende, da han ble jaget og da han satt sammen med gaupa i treet. Spennende og morsomt da han møtte udyret på fjellet. Elevene synes forfatteren beskrev personene og figurene godt. Gjennomsnitt terningkast 3.

  10. Dette er en av de beste bøkene eg noen gang har lest håper Tone Almhjell lager en oppfølger

  11. Såååå synd att moren er dø men hvorfor satte han ut sauen, 🙈 scary att det lyste «spøkelse» under vindue da han skulle finne sauen…. jeg bare😱 og at det bare hvar en stein han ikke kødda med liksom scary att steine ulte når noen skulle dø eller hvar dø syykt kreatift av hann å finne opp grimaser og kreatift att det hvar liksom 2 hverdner………..begynte å bli litt redd noen ganger 🙄……..jeg måpa da han skulle gå til sørge dyp å da bestemoren forklarte om det fikk jeg liksom frysninger…….Terningkast 6 elsker fantasy og denne er suuuuuuper😅😅😄😁

Til toppen