Vinner av høstens skrivekonkurranse!

 

Denne høsten har vi hatt en spennende og grøssende skrivekonkurranse gående i Bokslukerprisen. Skriveoppgaven ble laget i samarbeid med Christoffer Lamøy, forfatter av Liket i myra. Blant nærmere 1000 innsendte bidrag var det Gustav på Håvik skole i Narvik som stakk av med seieren. 

Dette forteller han om å være den utvalgte og om å skrive gode historier:

«Det var skikkelig artig å vinne, jeg ble veldig glad. Jeg syntes det var veldig kult siden det var så mange som deltok og jeg kjente på mestringsfølelse.»
«Det som er lurt for at en historie skal bli skummel, er å ta utgangspunkt i noe du selv synes er skummelt, bruke skumle ord, virkemidler og bygge historien opp til en spenningstopp. Du må  prøve å holde leseren på en pinebenk slik at de må lese videre for å få med seg hva som skjer. Slik kan du vekke nysgjerrighet hos leseren.»

Her kan du lese Gustav sin skumle short story:

Forsvunnet

Det var en helt vanlig dag på skolen helt til Omar ikke kom inn fra friminuttet. Omar pleide aldri å skulke eller komme for sent. Alle lurte på hvorfor han ikke kom inn, ingen hadde sett han i friminuttet, han forsvant med en gang det ringte ut. Sekken hans hang på stolen, så vi tenkte at han ble å komme inn snart. Han var kanskje bare helt innerst i skolegården eller på do. Men han kom aldri. Han kom ikke å hentet sekken engang da skolen var slutt.
Jeg tok med sekken til Omar fordi jeg bor rett ved siden av ham. Men da jeg banket på var det moren som åpnet. Hun spurte hvor Omar var. Jeg sa at han hadde forsvunnet og at ingen hadde sett han siden 3. timen. Jeg så på ansiktet hennes at hun var redd.

Da jeg kom hjem sto middagen på bordet. “ Favorittretten din” ropte pappa fra stua selv om at han visste godt at jeg ikke likte fiskesuppe.

Det var bursdagen til Kasper i klassen i dag, og han hadde invitert hele klassen på bursdagsselskap hjemme hos ham kl. 18.00. Kasper bodde rett på andre siden av skogen. Det var skummelt og gå gjennom skogen, særlig når det er mørkt ute. Midt i skogen 100 meter ut av stien var det et spøkelsehus. Alle på skolen sier at det spøker der, men det trur jeg ikke på. Da klokken var 17.50 gikk jeg. Det var mørkt ute, og det var ikke gatelykter ved stien. Greinene strekte seg ut etter meg som lange zombie-armer. Det var da jeg så det, en skikkelse som satt i grøfta. Jeg begynte å skjelve og svette på ryggen og hendene. Skikkelsen hveste og peste. Jeg gnudde meg i øynene. Da jeg åpnet øyene var det ingen der. Jeg så meg rundt. Da så jeg at skikkelsen løp opp stien. Jeg gikk videre. Føttene mine skalv jeg klarte nesten ikke å gå.
Da jeg hadde gått ei stund kom jeg til et hus. Endelig. Det må være huset til Kasper. Jeg banket på, men ingen åpnet. Jeg gikk inn. Da jeg kom inn ble jeg så redd at det bare var helt krise. Jeg svettet og skalv. Jeg hadde gått inn i spøkelsehuset og jeg visste at det var noen andre her. Jeg må ha gått feil vei. Den skikkelsen må ha gått inn her. Døra smalt igjen bak meg, så hørte jeg skritt som sprang rundt spøkelsehuset. Jeg sjekket klokken. Den var 18.10. Jeg gikk mot døren. Jeg måtte komme meg ut. I det jeg trykket ned håndtaket falt jeg gjennom gulvet. Jeg landet på et hardt steingulv. Det var iskaldt. Det føltes ut som jeg var på nordpolen og det luktet skikkelig ekkelt. Så hørte jeg en lav hvisking, det må være den skikkelsen jeg så og en annen. Men så hørte jeg at den var rett ved siden av meg. Det var Omar! “ Hva gjør du her og hvorfor forsvant du plutselig i friminuttet?» spurte jeg. “

Jeg skulle til tannlegen, og mamma glemte å si fra til læreren, så tok jeg snarveien gjennom skogen. Da jeg gikk forbi spøkelsehuset hørte jeg noen som snakket her oppe så jeg gikk for å se. Og akkurat som du gjorde, falt jeg gjennom gulvet. De har tatt alt jeg hadde i lommene og klokken jeg hadde på armen” svarte han. Han ble anpusten før han snakket så mye. “ Hysj! De kommer» sa Omar. “Nei! De kommer til å ta telefonen min” sa jeg og var nesten på gråten. “Kjapp deg, ring politiet” sa Omar. “Hallo, det er Omar. kom til spøkelseh… Men mer rakk jeg ikke og si. En kraftig man sto rett foran meg og snappet telefonen ut av hendene på meg, og la på samtalen. “Den tar jeg” sa den kraftige mannen. Så dyttet han oss inn i ett rom og bettet oss fast til en stolpe.

Det satt to andre der. Det var jo Jonas og Petter fra 5. klassen. “De har tenkt til å drepe oss” sa Petter. “De har ranet oss også. De må drepe oss for at vi ikke skal avsløre dem. «De er skurker som har rømt fra fengselet», fortsatte Jonas. Så hørte vi noen som kom, «nei!, Nå kommer de” sa alle i kor. “Ja det gjør vi” sa en mann, men det var ikke skurkene det var politiet. “Hvordan visste dere at vi var her” spurte jeg. “Vi skjønte at dere var i knipe. Vi hørte det på stemmen din da du ringte, så jeg ringte moren din, og hun sjekket på family Link hvor telefonen din var, så dro vi hit”.

Bursdagen til Kasper ble utsatt til dagen etter fordi alle de som var i spøkelsehuset skulle i bursdagen. Så nå er jeg, Omar, Jonas og Petter i bursdagselskap til Kasper, mens skurkene sitter bak lås og slå.

Når enden er god er alle ting godt.

Vi i LESE gratulerer. Bokpremie er på vei i posten!