En himmel full av skyer

Henrik har fått en alvorlig beskjed hos legen og har bestemt seg for å redde verden. For å spare tid planlegger han å overraske statsministeren, true henne med en sprøyte og bruke oppmerksomheten til å streame sitt viktige budskap. Men ikke alt går som planlagt da han og broren, Bredo, går mot statsministerboligen for å sette planen i verk…

–

Skyene ligger som himmelgjørme da vi går opp fra Nationaltheatret stasjon. Jeg er hele tiden halvannet skritt foran Bredo. Framme ved statsministerens fort
nikker Bredo et slags lykke til mot meg før han fortsetter et stykke lenger opp i gata med laptopen under armen. Jeg presser inn knappen på callingen. Et ja
spraker ut av anlegget.

– Eh, hei, det er jeg som var her for noen dager siden og ville ha autografen til statsministeren. Jeg har med en sånn autografbok og en gul tusjpenn som det blir veldig fine autografer med.

Jeg ser inn i kameraet og peker på bagen min.

– Ja, jeg husker deg, sier stemmen. – Du får bare vente der litt, så skal vi se hva vi kan få til.

– Veldig kult. Jeg bare … står her… eller går litt fram og tilbake. Men ikke langt bort, altså.

Det meste av livet er venting. Jeg husker ikke hvem som sa det. Men akkurat nå skjønner jeg hva den personen mente. Og jeg tror venting er aller verst rett før noe stort skal skje.

Jeg kan se Bredo stå et stykke oppi gata og følge med. Da vi testet kameraene hjemme, var bildet i fin YouTube-kvalitet. Alene hadde det vært umulig å gjennomføre dette. Jeg må huske å takke Bredo mange ganger etterpå så han skjønner hvor viktig dette er for meg. Hadde jeg hatt mer penger, skulle jeg kjøpt en sånn Yankees-caps som Bredo ønsker seg. Jeg tar opp autografboka og pennen så jeg slipper å rote nedi bagen når statsministeren dukker opp. I
ytterlomma ligger sprøytene lett tilgjengelig.

– Er du der? spør stemmen inne fra callingen.

Jeg løper bort til anlegget.

– Ja, jeg er her.

– Jeg lover ingenting. Men hun kommer nå.

Jeg viser tommelen opp til Bredo. Han tar opp mobilen. Hvorfor gjør han det? Er det mamma som ringer? Håper han ikke tar den.

Det står en svart bil foran inngangen. En mann med plugg i øret kommer ut av bygningen. Deretter en til. Og så dukker hun opp.

– Hei, statsminister! roper jeg. – Kan jeg få autografen din? Please!

Hun har sett meg og kommer smilende bort til porten.

– Åpner du? sier hun til en av vaktene.

Porten glir opp, og hun kommer mot meg.

– Så kult av deg, sier jeg med så mye entusiasme at jeg blir helt lys i stemmen. – Jeg har allerede den svenske statsministeren sin.

– Hva heter du, da?

– Henrik.

– Da skriver jeg Til Henrik, sier hun og begynner å skrible.

Jeg begynner å hoste som om jeg skal vrenge innvollene.

– Uff da, er du ikke helt bra?

– Jeg har utlagt tarm, og da blir jeg dårlig når jeg opplever stress. Tror du det hadde vært mulig å låne doen din? Det er litt krise.

Det med tarmen er noe som jeg finner på her og nå, men det ser ut til å funke. For hun sier til en av vaktene: – Vi kan vel gjøre et unntak for en kjekk gutt som dette. Hvor gammel er du, Henrik?

– E-e-elleve, sier jeg og hoster så hele kroppen rister.

– Kom her, du.

– Tus…en …takk, sier jeg mens jeg holder meg for magen.

– Truls følger deg.

Truls er en av statsministerens livvakter, en alvorlig mann med veldig lite hår. Vi går mot inngangen da Truls brått griper meg i skulderen. Vi stanser. Han
holder seg til øret, som om fingeren gjør at han hører ekstra godt det som blir sagt inne i pluggen. Grepet i skulderen er akkurat litt for hardt.

– Oppfattet, sier han og snur seg. – Fru statsminister. Kode rød. Denne veien. Nå!

– Hva er det du sier? utbryter hun overrasket.

– Kom igjen, kommanderer Truls.

Den andre vakten følger statsministeren hurtig mot døra.

– Hva skjer …? utbryter jeg.

– Få med guttungen også, sier statsministeren med stresset stemme. – Han kan ikke bli igjen her ute.

En av vaktene tar tak i armen min og drar meg så raskt inn i huset at jeg mister bagen. Døra blir lukket bak oss.

– Hva er trusselbildet? sier Truls.

Noen svarer i øret hans.

– Fru statsminister, det har blitt ringt inn et tips om at noen siktet på deg med rifle fra et hustak. Innringeren visste at du sto utenfor her og signerte guttungens bok, så vi tar denne seriøst.

– Ok, sier statsministeren med alvorlig ansikt og ser ned på meg. – Går det bra med deg?

– Ja, men jeg mistet…

Jeg peker mot utgangen.

– Fint. Det er ikke meningen at en på din alder skal oppleve noe slikt. Jeg skal passe på deg, jeg, forsikrer statsministeren.

– Å, fint det… men jeg mangler altså…

– Denne veien nå, avbryter en av vaktene bestemt.

Jeg kan allerede høre sirener i det fjerne. Med en hånd på ryggen blir jeg ført gjennom huset og ned en trapp. Mens vaktene virker rolige og vet nøyaktig hva
de skal gjøre, så rykker det i kroppen til statsministeren, og hun flakker med blikket. I trappa vakler hun på de høye hælene, men henter seg inn før hun faller. Nederst stanser vi igjen, mens mennene lytter i ørepluggene.

– Delta er på vei, sier den ene.

– Hva skjedde? Rakk han ikke å skyte? spør statsministeren.

– Vet ikke. Det kalles inn ekstra styrker.

– Sofie, sier hun. – Burde vi hente henne på skolen?

– Statsministerens datter. Hentes? sier Truls til pluggen sin.

Vakten lytter i øret. Og så viser han tommelen til statsministeren. Det virker som hun puster litt lettere.

– Vi venter her på Delta, sier vakten.

– De snakker om beredskapstroppen, forklarer statsministeren meg. – De innkalles når sånt som det her skjer, og de er veldig dyktige. Så du kan ta det
helt med ro.

– De har sporet innringeren til en Bredo Hansen, sier den ene vakten. – Sier det deg noe?

Jeg tror først han spør meg. Men så oppdager jeg at han ser på statsministeren, som rister på hodet. Hvorfor gjorde Bredo dette? Har det klikket helt for ham?

– Første patrulje er på stedet, sier vakten. – De sikrer området. Delta er tre minutter unna.

Jeg trekker mobilen opp av lomma og tekster Bredo kjapt: Kvitt deg med mobilen. Har han mobilen i lomma, klarer politiet sikkert å peile ham. Og Bredo
er typen som sprekker som en ballong i avhør.

Jeg sender en melding til: Og ikke dra hjem.

Det er første sted de kommer til å lete. Han svarer ikke. Kanskje han har kastet mobilen allerede.

– Datteren min, Sofie, er like gammel som deg, forteller hun. – Jeg håper ikke hun blir veldig redd.

– Kommer hun hit?

– Politiet har rutiner på dette. Vi har sikre hus.
– Hjemme hos meg og… ja, hos meg, så pleier moren min å øve meg i katastrofer, forteller jeg.

– Øve på katastrofer?

– Ja, hva som er lurt hvis det begynner å brenne eller det blir jordskjelv eller vi er innesnødd eller taket blåser av i en orkan … Men vi har ikke vært gjennom
det at det ligger en mann og sikter på oss fra et tak. Kanskje vi bare ikke har rukket det.

– Vi har stadig øvelser sammen med politiet. Men jeg vil jo at Sofie skal slippe å forholde seg til alt som skjer, så jeg har ikke villet ha henne med på noen øvelser. Kanskje det er dumt…

– Men kan det hende… at det vil hjelpe hvis jeg blir med og prater med henne?

– Men har ikke du skole?

– Planleggingsdag.

– Kanskje det, hun kunne jo trenge noen guttevenner. Hun er ganske sær, den jenta, men utrolig fin og smart også. Jeg er veldig glad i henne.

– Jeg er sikker på at hun er veldig glad i deg også.

– Du er flink til å si de rette tingene, du, Henrik. Jeg tror Sofie vil like deg.

– Og jeg liker jenter … og gutter, altså. Så jeg er ikke ute etter dame. Og jeg er ikke homo. Selv om det ikke er noe galt i å være homo. Flere av lærerne
mine er homo. I hvert fall tror jeg det. Kanskje det bare er en av dem.

Statsministeren legger en hånd på hodet mitt, sikkert for å få meg til å holde munn.

– Åtte patruljer på plass, sier vakten. – Delta 30 sekunder unna.

– Drar vi herfra nå? spør statsministeren.

– Trolig evak innen fem minutter.

– Det betyr evakuering, at vi skal dra, forklarer hun meg før hun ser på Truls: – Guttungen blir med meg.

Vakten svarer ikke. Han får visst mer info på øret.

– Ingen synlige trusler. Kan ha vært en åtte tretten, sier vakten.

– Nå mister du meg også. Åtte tretten? spør statsministeren.

– Falsk melding. De er i ferd med å sikre området. Delta er på vei inn.

Jeg hører romstering i overetasjen. Like etter kommer det fire menn ned trappa, med hjelmer, skuddsikre vester og maskingevær. Jeg håper virkelig ikke at noen
finner ut at Bredo er broren min akkurat nå.

Etter å ha forsikret seg om at statsministeren er ok og spurt hvem jeg er, snakker de med vaktene om situasjonen. Jeg har for lengst skjønt at planene mine er helt ubrukelige nå.

– Fru statsminister, vi frakter deg til lokasjon 13, forteller en av Delta-folkene.

– Kan du ikke bare si hvor vi skal?

– Jar. Datteren din er på vei dit nå.

– Ok.

Hun forklarer meg raskt at hun ikke bor i statsministerboligen, men nå tør de heller ikke dra hjem til huset hennes. Vi skal til et sikkert sted de bruker i nødstilfeller. Midt i en rekke av tungt bevæpnete politimenn går vi opp trappa, deretter gjennom huset og ut på baksiden. Vi føres inn i en høy, svart bil som
har sotete ruter og garantert er skuddsikker. Jeg sitter i baksetet mellom statsministeren og Truls. I stor fart drar vi vekk fra statsministerboligen og vestover i byen.

– Det skal bli godt å se Sofie, sier hun.

– Men du…

– Kall meg Vibeke.

– Ja, du Vibeke, er det første gang dette skjer med deg… eller skjer det hele tiden?

– Første gang. Du vet, vanligvis lever vi i en rolig utkant av verden.

– Vi er jo ikke helt utkant. Vi har Nobelprisen, og masse olje som verden vil ha, og laks og folk som er flinke til å gå på ski…

– Det er sant. Men det betyr ikke at det er vanlig med terrorangrep her.

– Men burde vi være så stolte av at folk vil ha oljen vår?

– Det er oljen som har gjort dette landet rikt, vet du.

– Men det er også noe av det som forurenser mest her i verden.

– Sant nok. Men hadde ikke vi tatt opp oljen, så hadde andre forsynt verden med olje, og vi hadde fortsatt å være fattige.

– Er du sikker på at vi hadde vært fattige? Kanskje vi hadde funnet opp Apple eller Amazon eller IKEA eller sånne dingser som…

– Du er litt av en smarting, du, Henrik. Jeg trodde du bare var en ekstra ivrig autografjeger.

– Å, men det er jo det jeg er. Veldig ivrig. Men autografboka mi ligger i bagen som jeg mistet på vei inn.

– Kan vi få tilkjørt bagen til gutten? Den ble liggende igjen på gårdsplassen, sier Vibeke til Truls.

– Vi fikser.

– Skal vi ringe foreldrene dine? spør hun.

– Nei, mamma får hjertestans bare jeg blør neseblod. Bedre at jeg forteller alt i kveld.

– Hvordan føler du deg?

– Å, du mener de tarmgreiene? Litt vondt, men mest bra.

Vibeke tar hånda mi og klemmer den godt mens hun smiler stivt. Jeg ser litt ut av vinduet og lurer på når hun skal slippe. Men sånn er det kanskje å være statsminister, man gjør litt som man vil.

– To minutter til ankomst, sier vakten i forsetet.

Jeg trekker forsiktig i hånda, og hun slipper. Selv om jeg hadde brukt all fantasien min og til og med lånt av noen andre, så hadde jeg aldri klart å tenke ut en plan som førte til at jeg nå sitter i en skuddsikker bil sammen med statsministeren på vei til hemmelig adresse. Og jeg har ikke engang gjort noe kriminelt. I hvert fall ikke ennå.