Evig midnatt på museet

På dagtid var skolebesøket på utendørs-museet ganske kjedelig. Men nå er det allehelgensaften, og Bjørn, Maja og Andreas har dratt tilbake for å leke gjemsel. Og nå er det alt annet enn kjedelig, for nå er det noen andre her…

6.

Håret til kvinnen var en eneste stor floke, som et forlatt fuglerede, brunt, med striper av grått. Det var noe vilt i blikket hennes, de klare, blå øynene som betraktet meg gjennom tykke brilleglass skremte vannet av meg. Eller kanskje det bare var kniven hun holdt. Kniven som dryppet ferske bloddråper ned på gulvet.

«Vær så snill … vi skulle bare leke gjemsel …» tryglet jeg mens jeg rygget sakte bakover.

Hun fulgte blikket mitt mot skjeletthånden som hang på veggen. Det rykket litt i munnviken hennes. Et slags smil, kanskje?

«Det er en bjørnelabb. Ser skremmende ut som en menneskehånd, eller hva?» Stemmen hennes var hes, raspende.

Hun løftet den andre hånden. Den holdt rundt noe brunt og loddent. Da hun slengte det på benken, så jeg at det var en død hare.

Først nå oppdaget jeg hylla med utstoppede dyr. Jeg pustet lettet ut. Så det var det hun drev med! Utstopping av dyr til museumsutstillingene.

Kvinnen lot kniven gli oppover magen på haren, nesten som om hun kjærtegnet den.

«Hvis du har vettet i behold, forlater du dette museet før klokken blir tolv,» sa hun, uten å se på meg.

«Hvorfor det?» spurte jeg.

Hun trakk knivbladet langs skallen på haren, så brått at jeg skvatt til.

«Det er allehelgensaften,» svarte hun, og skar nedover pannen til haren, mot snuten. «Veggene mellom vår verden og åndeverdenen er tynnere enn normalt i natt.»

«Du tror vel ikke seriøst på spøkelser?» sa jeg, og prøvde å virke tøffere enn jeg var.

Jeg ville se bort, men klarte liksom ikke å rive blikket vekk. Hun tok en pause fra den groteske operasjonen og vendte seg mot meg.

«Dette har ingenting å gjøre med å tro,» sa hun alvorlig.

Hun så meg inn i øynene noen sekunder, som for å forsikre seg om at jeg forsto alvoret i det hun sa, før hun konsentrerte seg om «pasienten» sin igjen.

«Et spøkelse er et slags ekko. Sjeler som sitter fast i en loop, klarer ikke, eller vil ikke, dra videre til neste verden. De fleste av dem er ikke engang klar over at de er spøkelser.»

Mens hun pratet, lirket hun fingrene sine ned i hakket hun hadde laget i hodet på haren. Jeg kjente kvalmen velte opp i meg da hun tok tak i kantene og trakk skinnet til side. Skinnet løsnet med en ekkel, revnende lyd, som en borrelås.

«Spøkelser sitter fast i en rift mellom vår verden og den neste. Alle spøkelser er forskjellige, de følger litt forskjellige regler, kan du si. Noen kan bevege seg fritt rundt, andre er kanskje bundet til et rom. Men de fleste spøkelser er uløselig knyttet til det stedet de døde.»

Hun vrengte skinnet nedover hodet. Innsiden av haren var rødrosa. Nå kjempet kroppen min en hard kamp mot kvalmen.

«Noen av dem har noe uoppgjort, noe viktig som de ikke rakk å avslutte før de døde. Andre er bare redde for å dra videre.»

«Hvordan kommer de seg videre?»
«Ved å fullføre det de aldri fikk gjort. Eller hvis de blir gjort klar over at de er spøkelser,» sa kvinnen. «Slik de var da de døde, slik blir de som spøkelser. Et menneske som var trist da det døde, blir et trist spøkelse. Et som døde med redsel, blir et skremt spøkelse. Og onde mennesker … blir til onde spøkelser.»

Hun tvang det ytre laget nedover livet på haren, kledde av den en kjeledress av skinn og pels, slik at alle musklene kom til syne. Den så ikke lenger ut som noe jordisk dyr, men en slags demonisk, lyserosa hund. Endelig klarte jeg å rive blikket vekk.

Da jeg snudde meg mot henne igjen, sørget jeg for at jeg så rett på ansiktet hennes og ikke på det som lå på benken. Hun kikket på meg med de smale øynene sine. Hvor gammel var hun egentlig? 30? 40? 60? Det var umulig å si.

«Det nærmer seg midnatt. Etter at jeg gjort meg ferdig her, går jeg herfra. Jeg foreslår at dere gjør det samme.» Det var noe insisterende i den hese stemmen.

På vei ut snudde jeg meg en siste gang. Kvinnen hadde fått av hareskinnet og holdt det opp foran lyset for å studere det mens blodet dryppet. Måtte man være gal for å ha en slik jobb, eller var det jobben som gjorde en gal?

Det var en lettelse å komme seg ut i den friske, kalde luften igjen, vekk fra den råtne lukten. Hvis hun hadde ønsket å skremme meg, hadde hun lyktes bra. Jeg trodde ikke på spøkelser, men jeg likte dette museet mindre og mindre for hvert minutt som gikk.

Jeg så på klokken min. Ti på tolv. Ti minutter igjen av runden.

NB! Rettighetene for utdraget gjaldt for aksjonsperioden – skoleåret 2016/2017. Derfor har vi nå fjernet resten av utdraget.