Den nye gutten, Levi, overrasker alle da han er med på fotballtreningen med Graveng G13 for første gang. På vei hjem tar Marco snarveien gjennom skogen. På traktorveien, der han hørte noe mystisk på vei til trening, ser han noe i høstmørket som får hårene i nakken til å reise seg.

 

«Han ser ut som han heller burde spille sjakk,» sier Marco.

Tage fnyser av ham. «Vent og se, da.»

«Boys!» roper Jan-Petter og klapper i hendene så hardt at Marco kvepper til. «Da setter vi i gang igjen!»

Jan-Petter har begynt å slenge ut røde vester til folk. Til slutt kommer han bort til Tage og Marco.

«Marco, du er rød. Gi en vest til han nye fyren også.»

Marco tar imot to røde vester og trer den ene over seg selv. Så tusler han bort til Levi og gir ham den andre.

«Hvordan går det?» spør Marco.

Levi bare trekker på skuldrene uten å si noe. Så snur han seg og løper bort for å hente ballen, som ligger bak målet. Marco blir stående igjen, han rynker panna. Enten er Levi livredd for å snakke med folk, eller så er han bare sjukt snodig.

 

Like etter avspark får Marco ballen på midten. Han gløtter oppover i banen, ser ingen ledige spillere og skal til å snu seg for å slå en støttepasning. Men så får han øye på det krøllete håret til Levi.

Levi er i ferd med å gå på et løp, og Marco sender av gårde det som i hodet hans er ment å være en lissepasning, men han bommer fullstendig på ballen. Den triller rett i føttene til Julian, som er på det andre laget.

Marco banner for seg selv. Han får lyst til å sparke hardt i noe, cornerflagget, for eksempel. Men så skjer det noe.

Plutselig er Levi der. Han snapper opp ballen, slår en tunnel på Julian og passerer ham, som om han var en kjegle og ikke stjerna på Graveng G13. Så avanserer han videre langs kanten.

Marco holder pusten.

Julian sprinter etter Levi. Julian er den raskeste på laget, men likevel er han ikke rask nok og er allerede flere meter bak.

Levi skjærer innover i banen. Keeperen kommer ut.

 

«Keeper!» roper han og bykser ut mot Levi, men Levi chipper ballen over ham i den frekkeste avslutninga Marco noensinne har sett. Ballen ruller inn i nettet.

Det blir helt stille i hallen.

«Hva i …» mumler Marco.

Foran ham banner Julian. Så kaster han fra seg hårstrikken og river seg i det lange, blonde håret. Levi dreit ham ut, noe så til de grader også. Marco tror han allerede er i ferd med å like fyren.

Levi jogger tilbake mot egen banehalvdel, sjenert, med blikket klistra til kunstgresset. Julian følger ham med blikket. Øynene er mørke og harde, og Marco vet at det blikket der bare betyr én ting: trøbbel. Men ikke nå, ikke når faren hans ser på.

«Wow!» roper Jan-Petter fra sidelinja. «Helt …»

Han avbryter seg selv, og i et øyeblikk er han tom for ord. Jan-Petter er aldri tom for ord. Så får han endelig samla seg.

«Helt strålende! Helt strålende!» roper han.

Tage stiller seg ved siden av Marco og humrer for seg selv.

«Var det ikke det jeg sa?»

2

 

«Han spilte som Salah, jo,» sier Marco.

Han og Tage har snakka om Levi siden treninga var over, og Tage nikker enig.

«Hvor mange mål skåra han til slutt?»

«Seks,» sier Marco. «Eller kanskje sju. Jeg mista tellinga.»

Tage plystrer. «Shit.»

Marco hadde egentlig lyst til å prate med Levi etter treninga, men fyren stakk av med en gang de runda av. Pilte bare ut av hallen, som en redd mus.

Tage harker og spytter en stor klyse på asfalten. Han og Marco står på parkeringsplassen og venter på at Tage skal bli henta. Foreldrene hans skilte seg for et par år siden, og moren hans flytta til den andre siden av bygda, til nordsiden. Hver mandag bytter han sted å bo, og denne uka skal han bo hos henne.

Lysene fra en bil nærmer seg gjennom skogen.

«Sikker på at du ikke skal sitte på?» spør Tage.

«Mamma kan svippe innom hos deg.»

«Går greit. Er jo så kort vei hjem, uansett.»

Og så gidder ikke Marco å være til bry. Gidder ikke at moren til Tage må kjøre en omvei bare for hans skyld.

 

«All right. Snakkes, da,» sier Tage.

Bilen svinger inn på parkeringsplassen foran hallen. Moren til Tage vinker til Marco gjennom vinduet.

«Lykke til med matchen, da,» sier han til Tage.

«City kommer til å gruse dere.»

Tage sender ham et olmt blikk. Så hopper han inn i passasjersetet, og Marco skal akkurat til å gå da vinduet i baksetet rulles opp. En liten gutt titter ut på ham og vinker intenst.

«Marcoooo!» roper han.

Det er lillebroren til Tage. Han gliser mot Marco med verdens bredeste smil.

«Hæ? William? Er du våken enda? Du er jo bare en baby,» roper Marco.

Lillebroren til Tage hikster av latter. Like etterpå kjører de av gårde. Baklysene forsvinner inn i skogen, som to små flammer.

 

Marco går mot kunstgresset. Flomlysene er skrudd av, og det er mørkt ute på matta.

Egentlig kunne han tatt en annen vei hjem, med gatelykter og biler og lys fra vinduer. Problemet er at den veien tar ham et kvarter ekstra å gå, og han har ikke tid til det i kveld. Ikke når Tottenham spiller mot City. Hvis han kjapper seg, kan han fortsatt rekke andre omgang.

 

Han fortsetter gjennom mørket, forbi det gamle klubbhuset.

Tankene dras stadig mot Levi.

Den nye gutten fascinerer ham. På den ene siden var han så ekstremt sjenert og forsiktig. På den andre siden var han det stikk motsatte så fort han fikk ballen i føttene. Hissige finter, frekke avslutninger. Dessuten hadde han den råeste ballkontrollen Marco noensinne har sett hos noen på deres alder. Det var som om ballen var klistra til foten hans.

Øynene til Marco begynner å venne seg til mangelen på lys ute på matta. Han ser tydelig omrisset av målet i den andre enden av banen. Snart tar også det ene cornerflagget form i mørket.

En kald vind blåser forbi, og Marco kjenner at han blir kald oppetter armene.

Han savner sommeren, savner å gå i T-skjorte og shorts. Men høsten har kommet, og framover kommer det bare til å bli kjøligere og kjøligere.

Idet han har gått halvveis over banen, hører han plutselig en lyd: kjappe, lette skritt over kunstgresset, små vibrasjoner i bakken. Det er som om noen løper forbi ham i mørket.

Marco stanser.

«Halloo-oo?» sier han.

Juniorlaget pleier å trene på mandagskveldene.

 

Noen av gutta må ha blitt igjen.

«Hallo?» gjentar han. Ingen svarer.

Marco fortsetter å gå, men nå setter han opp farta. En plutselig følelse av ikke å være alene kommer krypende over ham.

Han forter seg over banen, hopper over gjerdet og videre gjennom et lite skogholt.

På den andre siden kommer han til den opplyste veien ved togstasjonen. Skyggen hans avtegner seg mot asfalten som en krokete skikkelse. Strekket her er såpass langt at pulsen roer seg, men idet han har gått over broa og skal til å gå den mørklagte traktorveien ved togskinnene, begynner hjertet å dunke hardt igjen.

Hva er det som går av meg?

Igjen blir det mørkt rundt ham. Det er som om noen legger en tynn, svart gardin foran ansiktet hans. Han ser nesten ingenting, bare skurrete lys i det fjerne.

Pusten går tungt.

Så begynner øynene igjen å venne seg til høstmørket, og Marco aner konturer av greiner som strekker seg som armer mot veien. Til høyre skjelner han også det høye gjerdet mot togskinnene. Vinden stryker i ansiktet. Det rasler i busker.

 

Skriket før treninga. Det var akkurat her han hørte det.

Han fortsetter framover, den samme veien han har gått tusenvis av ganger før, og for første gang på mange, mange år føler han seg stressa her.

En underlig følelse begynner å kile i nakken. Han grøsser nedover ryggen. Og enda en gang får han den samme illevarslende følelsen.

Jeg er ikke alene.

Langt borte hører han lyden av et tog som nærmer seg, men det er noe annet der også, en skrapelyd, en lyd som er nærmere.

Han stanser, lytter og forsøker å avgjøre hvor lyden kommer fra.

Det høres ut som om noe tungt blir dratt langs bakken, og det eneste Marco klarer å forestille seg, er at noen sleper en sekk etter seg over traktorveien.

Idet han snur seg, er lyden borte.

Han begynner å gå igjen. Plutselig kommer han til å tenke på hva som ville ha skjedd om Julian og tvillingene hadde sett ham nå: redd, for hva da, liksom? De hadde kødda med ham i ukevis etterpå.

Marco må nesten le av det selv. Lyden må ha kommet fra et dyr. En rev, en katt, en hund som har stukket av. Et dyr som gjorde – hva da? Hvordan kan et dyr lage en sånn lyd?

 

Han har gått et stykke da han hører den igjen, lyden av noe som slepes langs bakken, bare at nå er den nærmere.

Sakte snur Marco seg enda en gang.

Alle lyder overdøves av toget som passerer på skinnene. I et kort øyeblikk, som når blitsen blinker fra et kamera, lyser toglyktene opp veien foran ham.

Det er da han ser den, en liten, underlig skikkelse noen meter unna. Det ligner en blek gutt som sitter på huk, men skikkelsen befinner seg i skyggene, så det er vanskelig å si.

Hva i …?

Så har toget passert, og det blir helt mørkt igjen. I noen sekunder blir Marco stående helt i ro, stiv av skrekk.

Hva var det der?

Skikkelsen i mørket puster tungt, en harkende og hvesende lyd som får Marco til å grøsse over hele ryggen.

Før Marco vet ordet av det, har beina hans begynt å løpe av seg selv. Leggene er stive etter treninga, men etter noen meter løsner det, og han får opp farta. Snart ser han lysene fra boligfeltet.

Det kunne ha vært hva som helst. Et dyr, en hund, eller en svær katt.

 

Det så ut som et menneske. Det hørtes ut som et men­neske. Men hvorfor skulle noen sitte i mørket og stirre på ham?

Marco sprinter forbi bommen og opp snarveien. Han drar seg opp bakken og manøvrerer seg videre fram. Et minutt senere bykser han opp trappa hjemme.

Han snur seg og ser mot traktorveien. Han er andpusten og svett i nakken.

Det er mørkt mellom trestammene, som svarte gap.

Ingen der.

Han kommer seg inn i varmen og låser døra bak seg. I gangen smetter han av seg skoene og slenger fra seg treningsbagen. Oppe fra loftstua hører han mamma snakke høyt på spansk, sannsynligvis på Face-Time med bestefar og bestemor i Chile.

Marco går bort til terrassedøra, blir stående og se ut mot skogen. Han tenker på det han så, mennesket som satt på huk.

«Det er empanadas i ovnen,» sier en stemme bak ham. Marco skvetter og sperrer opp øynene.

«Hijo,» ler mamma. Sønn. «Hva skjer med deg?» Han trekker pusten dypt, og mamma rynker brynene. Hun tar av seg brillene og studerer ham. «Du må passe blodsukkeret ditt når du trener. Du er helt blek. Og hva har jeg sagt om å gå ute i mørket uten refleks?»

Tankene hans er fortsatt der ute, og stemmen hennes er langt unna, som i en drøm.

«Blek?»

«Ja, du ser ut som om du har sett et spøkelse.» Hun studerer ham en stund før hun setter seg i sofaen.

«Jeg så faktisk noe borte på traktorveien,» sier han.

«Hva mener du?»

«En gutt som satt på bakken, eller noe.» Mamma ser bare på ham. «Okei?»

Han rister på hodet, skjønner selv at det han sier ikke gir noen som helst mening.

«Hva er det du sier, egentlig?» fortsetter mamma.

«En gutt?»

«Ingenting,» mumler Marco.

Han tar ut noen empanadas fra ovnen og legger dem på en tallerken.

«Favorittretten din,» hører han mamma si, og så skal alt det andre liksom være glemt.

Hva er det hun har dårlig samvittighet for nå? At hun har vært så opptatt med jobben på apoteket at hun ikke har sett noen av kampene hans?

Han tar to skjeer med salsa på tallerkenen, plukker ut en Fanta-boks fra kjøleskapet og tar alt med seg gjennom stua.

 

«Hvordan var treninga?» spør mamma.

«Høh? Jeg må se kampen,» mumler han og kommer seg opp trappa og inn på rommet sitt.

Han napper til seg fjernkontrollen, skrur på TV- en og blar seg gjennom kanalene til han finner matchen. Et smil brer seg om leppene hans. City leder 2–1, og det er tretti minutter igjen av spilletida. Tage kommer til å klikke.

Marco lirker opp mobilen fra lomma, trykker seg inn på Snap og skriver til Tage.

Hva var det jeg sa?

Etterfulgt av tre emojier som ler så de griner. Han kjenner ingen andre som er like blodfan av Tottenham som Tage.

Tage svarer med det samme. Et bilde der han viser ham fingeren. Marco humrer, spiser og ser videre på kampen.

Selv om han prøver å fokusere på det som foregår på skjermen, dras tankene stadig tilbake mot turen gjennom skogen.

Spøkelse, sa mamma. Og av en eller annen grunn kommer Marco til å tenke på en spøkelseshistorie pappa pleide å fortelle ham da han var liten, før pappa flytta til London. Historien var om gjenferdet la llorona. Den gråtende kvinnen.

 

Opplevelsen der ute fikk det til å gå kaldt nedover ryggen på samme måte som historien om la llorona.

Hva var det egentlig han så der ute?

Marco går bort til vinduet, drar fra gardinene og ser ut igjen.

En sirkel av lys brer seg fra husene mot skogen. Bortenfor lysene er det bekmørkt. Det er ingen der ute, selvfølgelig, ingen som står i skogholtet og ser opp på ham, ingen la llorona. Sånt skjer bare i historiene til pappa.

Marco fnyser av seg selv.

«Fuck det der,» mumler han ut i lufta.

Idet kampen blåses av og City-fansen jubler, skrur Marco av TV-en. Han legger seg i senga og lukker øynene. Dagen som har vært, flimrer over netthinna som i små filmer: først matteprøven på skolen, så skriket i skogen, deretter han nye fyren på laget, og til slutt de greiene ute på traktorveien.

Det siste er som låst fast i et bilde: et menneske som sitter på huk i mørket og stirrer på ham.