Mysteriet med det forbudte bildet
Astrid har bursdag, og den nære familien er samlet da en fortvilt klassevenninne plutselig bryter idyllen. Hva har skjedd? Og klarer Astrid og bestevennen Yusuf å løse saken?
2
Mamma har dekket bordet i hagen under det store eiketreet. Astrid klemmer henne hardt. Det er nesten for godt til å være sant at mamma er her nettopp i
dag. Mamma, pappa og farmor. Hennes aller tryggeste verden. Hun kikker på gavene på bordet. En konvolutt og en stor presang med en litt ubestemmelig form. Hun ønsket seg kattunge, men ingen av gavene ser ut
til å ligne.
– Gratulerer med dagen, Astrid, sier farmor. Hun har bakt boller og pyntet seg i en turkis tunika. – Dette gavekortet har ligget og ventet i fjorten år. Det er med
stor kjærlighet jeg forteller deg at nå er du klar.
– Ja! utbryter Astrid, enda hun ikke aner hva farmor snakker om.
Hun åpner bursdagskonvolutten og trekker opp et av de vakreste kort hun noen gang har sett. Kortet er sølv- og gullfarget. I midten er det tegnet en alv iført
en florlett hvit kjole som flagrer i vinden. Hun har gjennomsiktige vinger. De virker så skjøre og samtidig sterke nok å bære alvens vekt. På baksiden har
farmor skrevet med sirlig håndskrift: Du og jeg skal på tur til Egypt – for å snakke med statuene.
På tur til Egypt! Hun og farmor.
– Tusen takk!
Hun kaster seg om halsen på farmor og klemmer henne hardt.
– Men det går vel ikke an å snakke med statuene, sier hun og ler.
– Hvem vet, sier farmor og ser hemmelighetsfull ut.
Astrid strekker hånda frem mot den myke pakken. Pappa smiler lurt. Mamma også, der hun sitter i den lave hagestolen, med et krus kaffe i hånda. Astrid
klemmer forsiktig. Halve gleden er å gjette litt før hun åpner … Så hun tar seg god tid til å klemme. I det samme skjærer en stemme gjennom lufta.
– Astrid!
Ine kommer styrtende inn i hagen. Bak følger Maya. Astrid har aldri sett Ine sånn. Ikke i barnehagen. Ikke i alle de årene de har gått i samme klasse. Tårene spruter mens venninnen tviholder på mobilen.
– Astrid, hikster hun.
– Hva har skjedd?
– Du må hjelpe meg!
Astrid legger en arm rundt Ine og leier henne mot bordet, mens hun ser på både mamma og pappa og gjør et kast med hodet mot huset.
Pappa tar hintet og spretter opp og drar mamma med seg.
– Vi er på terrassen om dere trenger oss, sier han med en stemme som minner om advokatstemmen Astrid har hørt ham bruke når han snakker i telefonen med en veldig redd klient.
– Jeg skal hente mer å drikke, sier farmor og skynder seg inn.
Det suser lett i trekronen over dem mens Astrid følger venninnene helt bort til bursdagsbordet. Rabarbrabladene under asjettene har begynt å bli litt slappe, men det er ikke viktig nå.
– Hva har skjedd? gjentar Astrid, så snart hun føler seg sikker på at de voksne ikke kan høre hva de sier.
– Ine har mista kontrollen på flere nudes, sier Maya alvorlig og griper en bolle med rosiner.
Astrid stirrer på henne.
– Tuller du?
Ine kaster seg frem over bordet og hulker. Det lange, glatte, lyse håret, som Astrid alltid har vært
litt misunnelig på, henger slapt i hestehalen.
– Jeg kan aldri gå på skolen mer, gråter Ine. – Snart har alle sett meg naken! Skjønner du? Jeg har mista kontrollen på hele livet mitt!
Astrid heller i saft. Pappa har alltid sagt at når hun ikke vet hva hun skal si, er det lurt å vente et par
sekunder. Da tyter i hvert fall ikke det aller dummeste ut. Akkurat nå har hun imidlertid verken noe klokt eller dumt på tunga. Hun tar en slurk og setter glasset stille tilbake på duken. Forsøker å forestille seg hvordan det må være å vite at et nakenbilde av henne selv flyter mellom mobiltelefonene til alle elevene på skolen. At alle guttene i klassen vil kunne se og kommentere puppene hennes … Kanskje alle guttene på hele skolen til og med … og at de flirer der de står i en ring av guttegjenger når hun går forbi dem.
Så det var altså dette Peter, Gabriel og Yusuf snakket om før i dag.
NB! Rettighetene for utdraget gjaldt for aksjonsperioden – skoleåret 2019/2020. Derfor har vi nå fjernet resten av utdraget. Utdraget var hentet fra s. 9-17.