Utdatert nettleser Det ser ut som du bruker en gammel nettleser. Faktafyk.no krever IE 8 og nyere versjoner av Internet Explorer. Last ned nyere nettleser her

Snøsøsteren

Maja Lunde Kagge Illustratør: Lisa Aisato 2019

 

Kapittel 1

 

Nå skal jeg fortelle deg om Hedvig. Om hvordan hun ble min beste venn, og hvordan jeg mistet henne. Og om søsteren min Juni, som allerede var borte, men likevel er hos meg ennå.

Første gang jeg så Hedvig, stod hun med nesa klemt mot vinduet i svømmehallen. Nesa var altså det første jeg så. Og veldig mange fregner, for dem var nesa full av. Hun stod på utsiden, alene, og kikket inn. Det snødde ned på henne, snøen la seg på lua og på det røde håret som stakk ut under den, og på den tjukke ullkåpa hun hadde på seg, som forresten også var rød, like knall som en nissedrakt.

Jeg hadde svømt en god stund. Jeg svømte ofte på den tiden, nesten hver eneste dag. Frem og tilbake i bassenget. Mer under enn over vann, bare opp med hodet for annethvert tak for å puste inn, og så ut under vann. Det var en fin rytme i det, syntes jeg. Opp, puste inn, nytt tak, under, puste ut, nytt tak. Mens jeg svømte, trengte jeg ikke å tenke på noe annet, bare på pustingen og svømmetakene og vannet. Dessuten var jeg blitt ganske flink etter hvert. For når du svømmer hver eneste dag, er det ikke til å komme bort fra at du klarer å svømme fortere og fortere etter som tiden går. Noen få tiendedeler raskere hver gang jeg prøvde.

Egentlig hadde jeg bare begynt på svømming fordi John gjorde det. Han var min beste kamerat, og ingen av oss likte fotball, så da ble det svømming. Han var der den ettermiddagen da Hedvig dukket opp, forresten.

Han hadde kommet en stund etter meg. Jeg husker at han stod på kanten av bassenget og hutret. Han så på vannet, som om han grudde seg til å hoppe uti. Jeg svømte bort til ham, heiste meg opp og ble stående ved siden av ham.

«Hei», sa John.

«Hei», sa jeg.

«Er det kaldt?» sa John.

«Litt», sa jeg. «Omtrent som det pleier.»

«Ok», sa John.

«Det er kaldere ute», sa jeg.

«Ja», sa John. «Det snør.»

«Ja», sa jeg.

«Men det snødde mer i går», sa John.

«Ja», sa jeg. «Det gjorde kanskje det.»

«Ja», sa John.

«Ja», sa jeg.

Og så sa vi ikke mer. Jeg så hvordan vannet dryppet av meg og ned på de blå gulvflisene. Drypp, drypp, drypp. Jeg måtte si noe, tenkte jeg. John frøs nok skikkelig, for nå la han armene rundt seg selv, nesten som om han ga seg selv en klem. Han ble så fort kald, og det var ikke rart, for han var bare en tynn, liten pinne. Den laveste i klassen, sammen med meg. Det var også noe vi hadde felles.

Nå tror du kanskje at John og jeg bare var venner fordi vi var lave og dårlige i fotball, og at vi ikke hadde noe å snakke om. Men vi pleide å ha veldig mye å snakke om. Før. Vi pleide faktisk å prate fra det øyeblikket vi traff hverandre på vei til skolen om morgenen, til vi måtte gå hver til vårt når det var leggetid. Jeg trengte aldri å tenke på hva jeg skulle si, når jeg var sammen med John. Det var akku­rat som om han var en knapp som fikk ordene til å strømme ut av meg. Lange setninger, som ikke stoppet, annet enn for at han skulle få tid til å la det strømme ut minst like mange ord tilbake. Og latter. For John og jeg pleide å le utrolig mye. Sånn hikste­latter som fikk oss til å rulle
rundt på gulvet og riste. Trillelatter, pleide mamma å kalle det. Hun sa at det var den fineste lyden som fantes, at det hørtes ut som om det trillet runde, hvite perler ut av oss.

Men det var altså før. Etter i sommer lo vi ikke sammen lenger. Og hver gang jeg traff John, måtte jeg lete i hodet for å finne på noe å si. Det var stort sett bare korte setninger som kom. De handlet ofte om været. Jeg hadde aldri snakket så mye om været som det siste halve året. Og jeg som trodde været bare var noe de voksne pratet om.

John syntes visst ikke han kunne stå der lenger og fryse. Jeg kunne vel heller ikke stå der lenger og dryppe, så vi hoppet uti begge to.

Jeg fortsatte å kråle frem og tilbake, frem og tilbake. Ved siden av meg så jeg John svømme, men han holdt ikke følge med meg. Jeg var blitt raskere enn ham disse siste månedene, for jeg svømte mye oftere enn ham.

Opp, puste inn, nytt tak, under, puste ut, nytt tak.

Men plutselig ble det umulig å konsentrere seg. Jeg oppdaget nemlig at badevaktene hadde pyntet til jul i bua si. De hadde hengt fargede lys rundt hele vinduet mot bassenget.

Jul, ja. Det var snart julaften. Den beste dagen i året …

Det er jo ganske vanlig å synes at julaften er den beste dagen i året, men jeg har ekstra gode grunner til det. Jeg har nemlig bursdag på julaften. Det er derfor jeg heter Julian. Og i år ble jeg elleve. Det var egentlig en veldig god grunn til å glede seg. Men jeg gledet meg ikke i det hele tatt. Jeg var rett og slett ganske bekymret for hvordan julen kom til å bli.

Jeg er sikker på at du har bestemte meninger om hvordan julen skal være. Om hvor du skal være, og hva som skal henge på juletreet, og hvordan det skal lukte, og hvem du skal være sammen med. Og så vil du sikkert gjerne at det skal være nokså likt hvert eneste år. Sånn hadde jeg det også. Og sånn som dette pleide julen å være hjemme hos oss:

Mamma og pappa pleide å pynte treet på lille jul­aften etter at jeg og søstrene mine hadde lagt oss. Og når jeg våknet julaften morgen, var jeg alltid litt redd for at de ikke skulle ha rukket å bli ferdige. Jeg pleide å åpne døren til rommet mitt så stille jeg kunne, og liste meg over gulvplankene i gangen oppe, bort til trappen som går ned til første etasje. Der pleide jeg å stanse for å sjekke om jeg kunne høre noe. Det var julelyder jeg lyttet etter: englespillet som plingplonget på peishylla, knitringen fra veden som brant i peisen, og musikken som mamma alltid pleide å spille, et guttekor som sang Glade jul eller Deilig er jorden. De guttene sang så fint at jeg alltid begynte å skjelve litt, der jeg stod og lyttet.

Når jeg var sikker på at julelydene var på plass, listet jeg meg videre ned trappen. Så gikk jeg bort til døren inn til stua, og der måtte jeg stanse igjen. Denne gangen var det for å snuse. Det skulle nemlig lukte jul også. Jul, hjemme hos oss, lukter en blanding av granbar fra juletreet, og kongerøkelse fra røkelsesstativet, og pepperkaker og klementiner og kanel og kakao, som forresten er det aller beste jeg vet. Når jeg hadde sjekket at det luktet ordentlig jul, tok jeg endelig sjansen på å åpne døren til stua.

Først måtte jeg bare stå helt stille og blunke litt, for man kunne nesten ikke se stua for bare pynt, og alt var så fint og varmt og vakkert og gyllent at jeg nesten ikke fikk puste. Men så var mamma og pappa der, og begge klemte meg og sa gratulerer med dagen og god jul, kjære julegutten vår, og kom, så skal du få kakao og frokost her sammen med oss. Og ved det dekkede frokostbordet, som var helt overfylt av mat, satt søstrene mine og smilte. Vi sa god jul til hverandre alle tre: lille Augusta, som er født i august, jeg, Julian, den midterste av oss, som er født på julaften, og Juni, den eldste, som du kan gjette når er født.

… Juni, søsteren min. Hver eneste jul hadde hun vært der på julaften. Men i år ble plassen hennes ved bordet tom. Juni var nemlig død. Død og begravet på kirkegården. Og derfor var det kanskje ikke så rart at jeg lurte på hvordan julen skulle bli, den ettermiddagen da jeg svømte frem og tilbake i svømmehallen.

Jeg prøvde å tenke på svømmingen igjen. Opp, puste inn, nytt tak, under, puste ut, nytt tak. Men så pustet jeg plutselig feil, fikk vann i vrangen. Det stakk både i nesa og halsen. Jeg svømte inn på grunna, reiste meg og hostet. Og det var mens jeg stod der i vannet og hostet, at jeg oppdaget Hedvig. Hun stod ute i snøen og kikket inn. Hun presset den fregnete nesa mot vinduet så den ble helt hvit. Plutselig la hun merke til at jeg stirret på henne, for hun skvatt litt vekk fra vinduet og så forbauset på meg. Jeg kikket meg rundt, ingen andre hadde visst sett henne. John svømte frem og tilbake uten å se på annet enn vannet. Men jeg så jenta, og hun så meg. Og nå løftet hun hånden og vinket.

Jeg løftet min egen hånd og vinket tilbake. Og da smilte hun det bredeste smilet jeg hadde sett på veldig, veldig lenge.

Legg inn din anmeldelse. Skriv inn e-post og skole slik at du kan få premien hvis du blir månedens anmelder

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

*

40 anmeldelser av “Snøsøsteren

  1. denne boka er så trist han blir venner med noen som ikke finnes. og søsteren er død blir så trist på Julian sine vegne. Men uansett så må man gi slipp på noe i livet. Men det er ikke alltid like lett.

  2. Bra bok tror det er en jule bok men jeg syntes den var bara og trist terning kast 4

  3. Jeg har lest denne boken før , og synes den er KJEMPEFIN men også VELDIG TRIST 🙂 Det var trist at Juni døde.Terningskast 10 og den passer fra 6 og oppover 👌

  4. Boken var litt sån i midten på meg. Det var spennende men den var VELDIG treeeeeeeeeeeeeeig fordi jeg likte den bare på slutten. Terningskast 5

  5. Jeg liker denne boka veldig godt. Jeg har lest den selv hjemme og den er veldig god. Jeg synes at det var litt trist med det at Juni var død. Den er litt julebok, men den er bra. Da får jeg litt julestemning. Men det er jo veldig trist og ikke feire jul med søsteren sin. Og den fungerer veldig bar som julekalender. Da kan jeg lese et kapittel hver dag. 💗

  6. Ganske treg, fikk vite ganske mye, litt for mye ellers ok, terningkast 2

  7. Jeg leste Snøsøsteren i fjor hver dag i desember. Det er en julebok og den er veldig koselig 😉😍 Det handler om en gutt som har en død søster. Senere finner han en litt mystisk jente som heter Hedvig som bor i et gammelt hus. Jeg anbefaler å lese den for barn mellom 7 til 14 år jeg gir den en 6😊😊 jeg anbefaler å lese denne boka😉

  8. jeg synes at denne boken er veldig gøy og samtidig ganske spenede fordi at eg liker bøker som er spennede bøker de er veldig kule det var min amelendse

  9. jeg synes syn på dem begge det er en slutt på et godt vennskap og en slutt på en Finn julaften til dårlig julaften og bra bursdag til dårlig bursdag

  10. den er litt kjedelig i starten men siden jeg har lest helle boken så anbefaler jeg den 4av6

  11. Boken er bra. Jeg har den hjemme og har lest mye av den, den blir bedre og bedre etter vært og veldig spennende 🙂

  12. En veldig spennende og dramatisk bok, forfatteren vet hvordan man skriver bra.
    Gleder meg til å lese videre!!!

  13. Denne boka kjente jeg meg veldig godt igjen i. Onkelen min døde rett før jul, så alle var ganske spente på hvordan julen skulle bli, akkurat som i denne boka. Det gikk an å kjenne seg igjen, det er sånne bøker jeg liker aller best. Terningkast 6!!

  14. Jeg synes boka er kjempe bra fordi det er innlevelse i boka det skjer noe nesten hele tiden og den er rørene

  15. Denne boka var trist men også veldig kjekk. Denne fikk jeg lyst til og lese mer av. Jeg vil gi denne Terning kast 6.

  16. jeg elsker denne boken men jeg synes at den er litt treg på starten. Men jeg har den hjemme og jeg leste hele og slutten var så bra.

Til toppen