Verdens verste fotballag

 

KAPITTEL 1

Det var en altfor varm start på uka. Sola brant mot skoleveggene, gymsalen føltes som en stekeovn.

 

– Ah! SVETTE! Jeg ELSKER lukten av ELEVSVETTE om morgenen! Rektor hadde samlet alle elevene i gymsalen. Han lukket øynene og dro gymsvettestanken inn gjennom de hårete neseborene sine. Så løftet han opp en fotball fra gulvet.

– Og mer svette skal det bli! På lørdag er det SKOLEKAMP! Skolekampen handler ikke om liv eller død … Den er MYE viktigere!

Han sparket ballen i veggen så murpussen sprutet utover elevene som hadde vært dumme nok til å sette seg på første rad.

 

Jeg satt helt bakerst sammen med bestevennen min Kent. Det var alltid smartest å sette seg lengst mulig unna rektor når du var i samme rom som ham. Dessuten var verken Kent eller jeg så gode i fotball. Altså, jeg visste ikke engang hvordan man sparker en ball. En ball er altfor rund og bevegelig, den triller hit og dit og frem og tilbake og ligger aldri stille når jeg skal treffe den.

 

Kent pleide å si at selv ei blind ku ville vunnet over meg i fotball. Han hadde et poeng. Kua har dobbelt så mange bein som meg, da har den vel dobbelt så stor sjanse for å treffe ballen også …

 

Det hadde vært mye bedre om ballen ikke var rund.

 

Eller om den var rumpeformet. Da hadde jeg vært toppskårer og superberømt fotballspiller. Jeg er nemlig verdens beste til å sparke lillesøster i rumpa. Treffer perfekt hver gang.

 

Mens jeg satt og dagdrømte om å tuppe lillesøster i rumpa, pratet rektor uten stans om DEN STORE KAMPEN mot naboskolen vår Gjøkeberg.

– Det handler om skolens ære! Vil dere bli husket som en gjeng tapere eller en gjeng vinnere? Som knøttsmå hodelus eller majestetiske løver? Vil dere henge her på veggen som meg og skinne som en HELT til EVIG tid?

Rektor stanset ved et bilde som hang på veggen. Han løftet det forsiktig ned.

– Dette! Dette er HISTORIE. Min historie. Deres historie. VÅR historie. Forrige gang vi var best i bygda. Rektor grep etter lommetørkleet han hadde i jakkelomma og snudde ryggen til oss.

 

Vi visste begge at praten til rektor egentlig handlet om hans personlige forhold til rektoren på naboskolen. Det viktigste i livet til rektor, ved siden av svømming
og å plage elever, var å ALDRI la en rektor fra en annen skole vinne eller føle seg bedre i NOE SOM HELST. ALDRIIIIIIIIIIIIIIIIIIIII!

Forrige gang det var skolekamp, hadde rektor gått helt kokos bananas da vi tapte.

 

Rektor snudde seg mot oss igjen. – Jeg skulle bare pusse bildet litt. Det begynte å bli støvete. DET ER NEMLIG SÅ LENGE SIDEN. Rektor rensket stemmen.

– TIDEN ER INNE FOR Å VINNE POKALEN IGJEN. Men da må dere ofre alt. Litervis med blod, svette og tårer! Kampen er LØRDAG! Vi har EN HELVETESUKE med trening foran oss. Første trening er I KVELD.

Møt opp, FERDIG SKIFTA, ellers … ELLERS! Ellers … ELLERS!

Rektor fortsatte å rope ELLERS! mens han trampet ned midtgangen, rev opp døra og smalt den igjen etter seg så klassebildene langs veggen ble hengende og skjelve av skrekk.

Vi satt igjen og lyttet til ELLERS! og skrittene som forsvant i det fjerne. Ingen turte å bevege en muskel før rektor og lydene hans var helt borte.

– D-det betyr at vi må spille fotball … hvisket jeg til Kent og kjente at jeg svettet selv om jeg satt helt stille.

Ellers … ellers … ellers …