Vi skulle vært løver
Malin har tatt godt imot Leona, den nye jenta i klassen. De er sammen på fritida, på gruppa i KRLE og planlegger å starte band. Men det er noe som ikke helt stemmer. Hvorfor bruker Leona laken når hun skifter i gymgarderoben? Har hun noe å skjule?
–
Etter storefri har vi dobbelttime i KRLE og jobber videre med islamprosjektet vårt. Emil har faktisk funnet noen fine bilder på nettet. Vi klipper og limer,
og plakaten begynner å se fin ut.
Jeg syns det er gøy å jobbe med den, men jeg gruer meg til neste dag, da alle gruppene skal ha presentasjon. Alles blikk på meg. Fnisingen hvis jeg sier noe
feil. Latteren hvis jeg begynner å rødme og stamme. Jeg har aldri likt å stå foran hele klassen og snakke. Selv om jeg har øvd meg. Selv om jeg har lært meg å
si det jeg skal si, helt utenat. Når alle sitter og ser på meg, er det akkurat som om ordene bare sildrer ut av hjernen min, til den blir helt tom.
Jeg må prøve å vri meg unna, på en eller annen måte.
Etter skolen sykler Leona og jeg ned til biblioteket. Pappa har lappet dekket på forhjulet, og jeg sykler ekstra forsiktig.
På biblioteket ser Leona ut som om det er julaften. Hun drar ut den ene boken etter den andre fra hyllene. Men det er ikke hyllene med fantasy og grøssere hun er opptatt av.
«Har du lest denne?» spør hun og holder fram en bok som jeg kjenner godt. Alt jeg vil er å kysse deg.
«Ja», sier jeg. «Den er fin.»
«Og denne?»
Hun holder opp en bok som heter Sannsynligheten for kjærlighet ved første blikk.
«Nei», sier jeg, men hun legger den i bunken som hun vil låne likevel.
Jeg finner fram noen mysteriebøker, men Leona er ikke interessert. Hun vil bare lese romantiske historier. Det er akkurat som om hun aldri har lest romantikk før. Til slutt har vi begge en bunke bøker som vi låner med oss hjem.
«Så heldig du er, som har hatt så stort bibliotek hele livet», sier Leona da vi sykler hjem igjen.
Jeg nikker. Jeg har aldri tenkt over det, men det er jo sant. Noen ganger er man heldig uten å vite det.
«Og så kan du låne hvilke bøker du vil, uten at noen bryr seg», sier hun.
Og da får jeg en følelse av at Leona ikke har fått lov til å lese de bøkene hun ville. Som om noen bøker har vært forbudt. Men det høres veldig rart ut.
Leona blir med meg hjem. Det er min tur til å lage middag, stekte fiskepinner og revne gulrøtter. Men først lager vi sjokolademuffins. Mamma blir ikke sur for at jeg baker, så lenge middagen er klar når hun kommer hjem. Leona vil spise hjemme hos seg selv, men hun får med seg halvparten av muffinsene i en pose.
Jeg sender henne en melding før jeg legger meg. «God natt!» Og så legger jeg til et hjerte, en løve og en kattunge. Hun svarer med to hjerter.
I KRLE-timen neste dag skal alle gruppene presentere plakatene sine for de andre i klassen. Bjørg sier at minst en fra hver gruppe må komme opp, men det
kan godt være flere. Vi får tid til å øve oss først.
«Kan du gjøre det, Emil?» spør jeg.
Jeg prøver å spørre helt vanlig, sånn at ingen skal skjønne at jeg faktisk er ganske nervøs.
«Jeg syns vi skal være to. En gutt og en jente», sier Emil og ser på både Leona og meg. Leona bare rister på hodet. Siden hun er så ny i klassen, må hun få
slippe.
«Kan du ikke bare gjøre det alene, Emil. Pliis!» sier jeg.
«Vi gjør det begge to. Vi leser opp annethvert punkt. Jeg kan godt begynne», sier Emil.
Jeg blunker og ser bort. Jeg vil virkelig ikke. Det er akkurat som jeg får dotter i ørene bare ved tanken. Men jeg vil ikke vise det til Emil. Jeg vil ikke at han skal skjønne hvor redd jeg er. Tenk om han syns jeg er superbarnslig. Ikke kan jeg sykle ordentlig. Og ikke tør jeg å snakke foran klassen.
Da kjenner jeg at noen klemmer hånden min. Det er Leona. Hun står tett inntil meg og hvisker så lavt at ingen andre hører det: «Bare gjør det! Du er kjempeflink, Malin.»
Jeg snur meg og ser på henne.
«Gjør det, Malin!» sier hun lavt.
Før jeg klarer å vri meg unna, mumler jeg et «OK».
«Bra!» sier Emil og smiler.
Og da er det ikke noen vei utenom. Jeg kan jo ikke trekke meg når Emil sier «bra» på den måten. Når det er vår tur, går vi opp foran klassen. Jeg er klam i
hendene, og hjertet banker fryktelig fort. Så ser jeg på Leona. Hun har begge hendene presset tett inntil magen, men hun holder den ene tommelen opp. Det
er nok ingen andre som ser det, men jeg skjønner at Leona heier på meg. Hun er på min side, og jeg tror det er derfor det går bra. Det er derfor jeg tør.
Jeg forklarer hva ramadan er, og jeg sier ikke noe feil. Ingen fniser. Ingen ler av meg.
Emil dulter meg i ryggen da vi er ferdige.
«Bra», hvisker han, enda en gang. Kanskje han skjønner hvor redd jeg er.
Jeg smiler av ren og skjær lettelse. Og litt stolthet.
«Yess!» sier Leona.
I det siste friminuttet drar jeg Leona med meg bort til Amina.
«Leona spiller gitar», sier jeg.
«Gjør du?» spør Amina og lyser opp.
Leona nikker.
«Jeg har så lyst til å starte band», sier Amina.
«Malin sa det», sier Leona.
«Vil du være med?»
«Det kan jeg godt», sier Leona glad. Det glitrer i de brune øynene hennes.
«Bra. Da er vi to», sier Amina.
Jeg står der og tripper. Jeg har også lyst til å være med i det bandet, men jeg kan jo ingenting. Ikke kan jeg synge, og ikke kan jeg spille noe instrument.
Jeg trommer med fingrene på benken, men tør ikke å si noe.
«Vi må finne på et bra bandnavn», sier Amina.
Leona nikker, men hun har ikke noe forslag.
«Vi får tenke på det, begge to», sier Amina.
«Hva slags musikk skal vi spille, da?» spør Leona.
«Vår egen. Vi må lage våre egne sanger», sier Amina.
Jeg syns det høres vanskelig ut.
«Jeg har lagd en sang allerede. Vil du høre den?» sier Amina.
«Ja», sier Leona.
«Du kan bli med meg hjem etter skolen. Jeg må spille den på piano», sier Amina ivrig, og plutselig angrer jeg på at jeg spleiset Amina og Leona. Jeg vil
også være med. Jeg vil også lage sanger.
Jeg skjønner ikke hvordan jeg skal få sagt det til dem, for nå overser både Amina og Leona meg totalt. Amina synger noen ord på engelsk, og Leona nynner med. Og plutselig blir dagen helt grå og fargeløs rundt meg.
Så stanser Amina brått.
«Å, søren! Jeg kan ikke i dag. Vi skal besøke bestemor, og jeg lovet å skynde meg hjem rett etter skolen», sier hun.
«Ja vel», sier Leona.
«Men i morgen kan jeg. Kan du da?» spør Amina.
«Ja», sier Leona.
«Det er en avtale», sier Amina.
KAPITTEL 8
Men dagen etter er Amina syk og borte fra skolen. I gymtimen skal vi lære en afrikansk dans, og Nils er verdens dårligste danser. Han klarer ikke å huske trinnene i dansen han skal lære bort, og halvveis i timen sier han at vi kan spille kanonball i stedet. Hele klassen jubler. Sarah og Aslak er konger.
Jeg blir ikke valgt til sist, men heller ikke først. Jeg er sånn passe god i kanonball. Den som blir valgt til sist, er Leona. Det er kanskje ikke så rart, for ingen har sett Leona spille kanonball før, og hun overrasker mange ved å være kjempegod. Hun kaster hardt og kjapt og treffer både Sarah og Yasmin.
«Neste gang blir du ikke valgt sist, Leona», sier jeg.
Inne i garderoben ser jeg at noen av jentene begynner å hviske sammen og kikke bort på henne. Det stikker til i meg: Jeg burde advart henne om det lakenet. Nå er det for sent, og Leona skjønner ingenting. Hun prøver liksom å gjemme seg bort i et hjørne og merker antagelig ikke blikkene. Akkurat som forrige gang knyter hun det merkelige omkledningslakenet fast i halsen og drar av seg gymtøyet. Og så finner hun fram de nye klærne.
Leona er kjapp, men ikke kjapp nok. Før hun rekker å kle på seg, stiller Sarah seg opp ved siden av henne med armene i siden.
«Det var da voldsomt, da. Hva er det egentlig du er så redd for?»
Kanskje Sarah er sur for at Leona stakk henne i kanonball. Eller kanskje hun vil ha oppmerksomheten bort fra BH-en sin, som vi nå vet er full av gummi. Eller kanskje det bare er det at hun fremdeles er i et grusomt humør og lar det gå ut over alle.
Leona kaster et nervøst blikk på henne, men svarer ikke. Hjertet mitt hopper over et slag, men jeg sier heller ingenting. Jeg blir bare helt stille, akkurat som
alle de andre.
«Skulle nesten tro at du hadde noe å skjule», sier Sarah.
Yasmin og Ebba fniser.
Og så er Sarah lynkjapp. Før noen av oss rekker å protestere, drar hun i båndet som holder Leonas omkledningslaken sammen i halsen. Hun løsner knuten og drar til, sånn at hele det lyseblå lakenet faller ned rundt Leonas føtter. Og der står Leona nesten naken, i bare trusa, blottet og avkledd.
Leona farer sammen og prøver å dekke seg til. Hun ser så fortvilet ut. Hun sier ikke noe, men det kommer et par spede pip fra henne, som om hun
skulle vært en livredd valp.
Ingen av oss gjør noe. Ingen protesterer høyt. Det er som om scenen fryses. Alle står helt stille og stirrer på Leona og Sarah.
Leona ser ut som en vanlig jente. Hun har ikke masse hår på magen og ryggen, sånn som Ebba foreslo for en uke siden. Hun har heller ikke pupper. Hun er helt flat, men det er jo ikke akkurat noen hemmelighet.
Men det som er rart, er at Leona ikke legger hendene over puppene. Hun prøver ikke å skjule brystvortene. Det ville nok jeg gjort.
I stedet holder Leona begge hendene foran den blomstrete trusa. Foran det eneste stedet på kroppen som er dekket av klær.
Og det er det som røper henne. Hun står der og skjuler noe som er inne i trusa.
Det er noe der som ikke skal være der.
Rommet er helt stille, helt knyst. Så er det som om en streng brister, som om noe slipper taket, og jeg vet ikke om den tynne lyden er inni meg eller utenfor. Jeg svelger. Jeg åpner munnen. Jeg vil si noe. Men jeg klarer det ikke.
Og så er Sarah der igjen.
«Er du… er du GUTT?» roper Sarah og røsker i Leonas truse.