Charlie Drømmevandrer. Fangene i Adnafjell

 

Charlie er god til å drømme. I det siste har drømmene blandet seg med virkeligheten og blitt både mørkere og skumlere. Charlie innser at han står overfor et farlig oppdrag. I dette utdraget ligger han i senga til ei jente som heter Mina og drømmer at han er på fjellet. Denne natta møter han også Gråbein for første gang.

4
ULVEDRØMMEN

 

Han kunne ikke kjenne fingertuppene eller tærne lenger, så kaldt var det. Han måtte finne en hytte snart, ellers ville han ikke overleve, det visste han.

«For noe tull», sa han til seg selv. «Ikke klag, bare gå!»

Han hadde forsøkt å sove noen timer under en fjellknaus i natt, men det hadde ikke gått. Han var for sulten og for våt. Han måtte videre. Han likte ikke dagen. Andre på hans alder var redde for mørket. Ha,
pyser! Det var dagslyset som var farlig for ham, da kunne han lett oppdages.

Han holdt seg lavt i terrenget, han vandret der ingen andre gikk. Skulle han våge seg opp på en topp for å få oversikt over landskapet, selv om det var dag? Han tok sjansen. Da så han det: hytter. Han kunne skimte dem på den andre siden av en liten skog langt der nede. Det var midt i uka, og været var dårlig. Det var lite sannsynlig at noen var på hytta si i dag. Han klatret forsiktig nedover mot mat og varme,
beveget seg rolig mellom trærne, men bråstanset.

På stien foran ham sto det en ulv og stirret på ham.

Han hadde sett ulv på lang avstand, men aldri en så stor, og aldri så nært. Hva skal man egentlig gjøre
når man står tre–fire meter fra en godt voksen ulv? Legge seg ned og vise at man overgir seg? Løpe?
Han burde komme på noe lurt, og det fort, men han sto som frosset fast i bakken, så redd var han.

«Så man møtes endelig, Vandreren og Gråbein», sa ulven.

Den sto helt stille og stirret på ham mens den snakket, som om det skulle være den naturligste ting i verden.

«Vi to blir jaget på vidde og fjell,
men ingen får tak i oss likevel», sa den rolig.

Charlie klarte ikke å få fram et ord, for om han ikke visste hvordan man best skal oppføre seg når man
møter ulv, visste han i alle fall ingenting om hvordan man snakker med ulver.

«Bare snakk vanlig, du», sa ulven, som om den hørte tankene hans.

«Men tiden er ikke inne for prat,
hold sansene åpne, vær parat»,

sa ulven så og gikk rolig forbi ham på den smale stien.

Da den var nesten borte, snudde den seg en siste gang.

«Menneskene er ikke lette å forstå. De bygger hus fordi de ikke har pels, det kan man skjønne. De går med regnfrakker, det kan man òg forstå, for mennesker har jo elendig skinn. Men hvorfor låser de døra og gjemmer nøkkelen på en spiker bak regnfrakken? Det er da merkelig, eller hva, Charlie Drømmevandrer?»

Så var den borte, men som et slags vindpust i buskene hørte han likevel Gråbeins stemme:
«Drøm meg mer.»

Charlie ble bare liggende og smile der i Minas seng. Han elsket fjelldrømmene sine. Han tok en rask titt på mobilen. Ingen meldinger. Nei, selvsagt ikke. Klokka var fire.

Midt på natta. Han snudde seg mot veggen, glad for å ha sluppet å drømme om den skumle flyplassen denne gangen. Han måtte bare holde fast på Gråbein og hyttene. Hva var det ulven hadde kalt ham? Charlie Drømmevandrer. Han var Charlie Drømmevandrer. Han likte det. Han sovnet til lyden av regnet på garasjetaket utenfor.

Det regnet kraftig igjen nå. Han hadde mest lyst til å storme fram mot nærmeste hytte, knuse en rute
og komme seg inn, men Gråbein hadde advart ham. Han stirret nøye og lenge på hver eneste hytte fra
der han lå skjult bak en busk. Han studerte alt for å se etter tegn på at det kunne være noen der. Han lyttet intenst etter lyder eller stemmer, og han snuste mot vinden for å kjenne om han kunne merke røyk fra en ovn eller en peis. Nei, ingenting. Han snek seg forsiktig mot den nærmeste hytta. Han klemte seg
inntil veggen og tittet inn gjennom vinduet. Nei, her hadde det tydeligvis ikke vært folk på lenge. Det
hang tørre klær på en knagg innenfor døra. Klærne var nok til en voksen mann. Han ville komme til å
drukne i dem, men heller drukne i varme klær enn å fryse i hjel i våte som passet.

Det sto en sofa langs den ene veggen. Det lå et saueskinn i den, og over fotenden hang et tjukt ullpledd.
Denne hytta minnet om den de pleide å leie på Sørlandet, på Brekke. Charlie kunne på en måte se for seg mamma, pappa og seg selv sitte der inne og spille kort. Han fikk klump i halsen.

Dette var tydeligvis den eldste hytta her. De andre fem så nybygde ut – de var alle brune med røde karmer. Dyre luksushytter var det. Alle hadde anneks med ekstra gjesterom, og alle hadde boblebad
på store plattinger ved siden av inngangen. Han var ikke i tvil om hvilken hytte han ville flytte inn i. Hodet hans kom borti en gammel regnfrakk som hang på en spiker ved døra. Han husket hva Gråbein hadde sagt:

«Hvorfor låser menneskene dørene og gjemmer nøkkelen på en spiker bak regnfrakken?»

Var det mulig? Han kjente oppover veggen. Han måtte smile, der han sto, for på spikeren hang nøkkelen.
Det var bare å ta den og låse opp.

Han trengte ikke å være så forsiktig nå. Han var sikker på at det ikke var noen her. Han vrengte av seg det våte tøyet og trakk på seg klærne som hang på knaggen innenfor døra. Han visste at han snart kom
til å bli varm. Buksa var så lang at buksebeina lå langt utover gulvet, og ermene på genseren nådde ned til knærne.

Skulle han ta sjansen på å tenne i peisen? Det lå tørr, fin ved i en kasse, ja det var til og med gjort klar
kubber inne i peisen. Fyrstikker, hvor var nå det? Han kunne ikke se noen hverken på peishylla eller
noe annet sted i rommet. Han gikk inn på det vesle kjøkkenet. Der var det en lem i gulvet. Under var det
garantert et kjellerrom med mat. Som han gledet seg! Men først peisen. Han løftet hodet for å se etter
fyrstikker på hylla over vinduet.

Han stivnet til. Fra vinduet kunne han se rett bort til nærmeste hytte. Det sto en bil der, en politibil.
Han kastet seg ned på gulvet. Han kunne høre at to personer var på vei mot hytta der han befant seg.
Kunne de ha sett ham? Det var mørkt på kjøkkenet der han var. Han klemte seg inntil veggen innunder
kjøkkenbenken. Hjertet hamret så høyt at han var redd de skulle høre ham der ute. Stemmene var helt nær nå. De sto rett utenfor kjøkkenvinduet. Han kunne tydelig høre hva de sa.

«Nei, la oss komme oss ned til bygda igjen. Du ser jo at det ikke er noen her.»

Det var en mann som snakket. Stemmen var rett over hodet til Charlie. Han sto altså og tittet inn gjennom kjøkkenvinduet der Charlie satt på gulvet. Han våget ikke engang å puste.

«Vi sjekker denne siste hytta òg. Vi fikk ordre om å sjekke. Da sjekker vi.»

Det var en dame som snakket nå. Han hørte skrittene langs veggen på vei mot døra. Charlie var nær
ved å besvime, så redd var han. Hadde han låst? Sto nøkkelen ennå i? Da var han i så fall fortapt. Hva
skulle han gjøre? Det var bare sekunder til han ville bli avslørt. Charlie krøp lynraskt langs gulvet. Nøkkelen lå på stuebordet. Han grep den i farta og var på vei ut på kjøkkenet igjen da han fikk se haugen av klær på gulvet. Hans egne våte klær lå ennå under knaggen ved døra. Han ålte seg fram og dro med seg alt ut på kjøkkenet. Nå hørte han dem tydelig der ute.

«Jøss, døra er åpen, jo.»

Igjen var det mannen som snakket.

Charlie famlet langs gulvet for å få opp kjellerlemmen. Der var den, den lille ringen som ble brukt som håndtak. Han grep tak i den for å få den opp.

Det var stupmørkt der nede.

«Hallo», hørte han fra gangen. «Er det noen her?»

Han lot seg skli ned i mørket og lukket kjellerlemmen forsiktig over seg. Han hørte skrittene deres på stuegulvet og deretter på kjøkkenet. De sto oppå lemmen nå. Det var som om de sto på hodet hans.

«Her har det ikke vært folk på en stund. Kom, vi går», sa mannen.

«Ikke så kjapp, nå», svarte kvinnen; det var tydelig at det var hun som bestemte. «Her er det noe som
ikke stemmer. Se. Det er jo vått helt fra døra og til midt på kjøkkengulvet.»

Nei, klærne! Han hadde jo dratt tøyet over gulvet. Selvfølgelig var det vått der. Nå var han ferdig.

«Taket er sikkert lekk et eller annet sted. Det bøtter jo ned der ute. Ja, og så er gulvet skeivt, så det har rent mot kjelleren. Jeg kan sjekke om det har gjort skade der nede.»

Kjellerrommet var ikke større enn et litt stort kjøleskap. Han ville aldri fått plass her nede om han ikke
hadde vært så liten. Det var med andre ord ingen steder å gjemme seg.

«Nei, blås i det. Vi er ikke vaktmestere for rike hyttefolk. Vi tar kontakt med eieren, og så får de ordne opp selv.»

De gikk. Han hørte at de lukket døra. Han hørte skrittene utenfor, og så hørte han bilen starte. Charlie
turte ennå ikke puste, det vil si han fikk ikke puste. Det var så mørkt her nede, og så klamt og tett.

Charlie hadde dyna over hodet. Det var vanskelig å puste. Hjertet hamret i brystet. Han rev av seg dyna
og ble liggende og gispe etter luft. Han var reddet. Det var som om han hørte Gråbeins hviskende stemme, der han lå.

«Vi to blir jaget på vidde og fjell,
men ingen får tak i oss likevel.»