Den blå krystallen – Havfolket

Liva har en evne. En evne som sliter henne ut. Hun kjenner andres følelser helt og holdent. Når andre føler smerte, angst eller redsel får hun vondt og blir livredd. En dag får hun et krystallkjede av bestemoren sin som beskytter henne mot å ta inn alt dette. Men når Liva har krystallen kan den ikke beskytte bestemoren lenger. I utdraget møter vi Liva i hytta til bestemor etter at en storm har rasert alt og bestemor er borte. Sporene etter henne leder mot tjernet, som Liva aldri får lov til å gå til. Men nå må hun. Og det skulle hun ikke har gjort. Et farlig eventyr i dypet venter?

 

Kapittel 13

Jeg skynder meg opp stien mot hytta til farmor. Det sitrer i kroppen min, jeg kan nesten ikke vente. Krystallen hopper opp og ned mot brystet mens jeg småløper hele veien opp til Bunnløstjern. Der stopper jeg opp, for stormen fra i går har virkelig tatt helt av her inne i skogen. Trær ligger blåst over ende flere steder, og greiner har falt over stien. Det ser ut til å være mindre vann i Bunnløstjern enn vanlig, noe som er rart etter den regnskuren som hamret mot taket i går natt.

Jeg ser opp mot stien som går til farmor. Håper ikke det har blåst et tre over hytta hennes. Skriket til en kråke skjærer gjennom skogen, og får meg til å skvette. En ekkel følelse kryper inn i magen, og jeg skynder meg videre. Det er gjørmete og glatt på stien. Jeg hopper fra stein til stein for å unngå å bli våt, og da ser jeg at det er flere spor her. De går begge veier, både oppover mot farmor og nedover mot tjernet. Det ser ut som de har gått barbeint, og noen av fotavtrykkene som har rukket å tørke i sola, har en hvit rand.

Da jeg endelig kommer ut på gressletta foran hytta, slår jeg begge hendene foran munnen.

«Oi!» sier jeg.

To av de store grantrærne som omkranser farmors hytte har veltet utover den åpne plassen, og rundt omkring ligger det greiner som har blåst ned fra trærne. Hytta ser ved første øyekast ut til å ha klart seg, men så legger jeg merke til at døra henger på bare en hengsel.

«Farmor?» roper jeg og begynner å løpe.

Ingen svarer.

Jeg hopper over noen greiner som ligger rett foran trappa og snubler oppover mot døra.

«Farmor!» roper jeg inn i døråpningen og går inn. Herregud, alt er rasert her inne!

Jeg tråkker forsiktig innover. I stua er bordet knust til pinneved, og sofaputene er flerret opp. Det ser ut som om en virvelvind har blåst alt i stykker. Bildene ligger smadra på gulvet, kjøkkenskapene henger og slenger. Glass, kniver og alt av servise ligger knust utover gulvet.

Jeg tar enda et skritt inn i stua, og ser at det er vått under føttene mine. Det er en rar, sjøaktig lukt her. Er det tang? Nei, det kan det ikke være, havet er jo milevis herfra.

«Farmor», sier jeg igjen.

Det knaser under føttene mine, og hjertet dunker helt opp i halsen. Jeg tråkker over glass og ødelagte stoler og skap. Hele veien inn til farmors soverom, der døra ligger veltet inn i rommet. Det er totalt kaos der inne. Senga er knekt, skapene ligger på gulvet. Klærne til farmor er overalt. Hva er det som har skjedd!?

En storm kan ikke ha gjort dette. Ikke uten å rive av taket også. En storm kan ikke åpne klesskap og flerre opp senger inne i et hus. Og hvor er farmor?

Da kommer jeg på det pappa sa til farmor i går.

Hvis de kommer, hvis de tar deg, så er det over. Jeg blir helt nummen i beina, og det iser ekkelt nedover ryggen min. Jeg husker pappas redsel da han sa det. Jeg røsker opp mobilen fra lomma. Pusten kommer ut av meg i små hikst. Jeg må ringe ham, må ringe politiet, men mobilen min er død. Desperat begynner jeg å lete etter en lader i alt kaoset. Ved foten av senga finner jeg en av figurene til pappa.

Hydriana.

Jeg plukker den opp. Også den er våt. Noen må ha slengt den fra seg, for den hører ikke til på soverommet. Våte spor går fra senga og opp i vinduskarmen. Kan farmor ha gått her? Har hun flyktet ut av vinduet? Jeg klatrer opp i senga, og får øye på noe hvitt i vinduskarmen. Akkurat der sola har stekt hele dagen ligger det et slags pulver. Det minner meg om sporene på stien. Jeg bøyer meg ned og tar på det. Er det salt? Jeg stikker tunga så vidt bortpå fingeren og smaker. Definitivt salt.

De sporene i stien, gikk ikke de begge veier? Både opp hit og nedover mot tjernet igjen! Panikken dunker i hodet mitt. Hva om disse folka fikk tak i farmor, hva om de tok henne med seg! Uten å tenke smetter jeg opp i vinduet og hopper ned i gresset utenfor. Så nøler jeg. Jeg burde få tak i pappa, burde finne noen som kan hjelpe meg, men kanskje er farmor der ute i skogen akkurat nå. Jeg bestemmer meg brått, og følger sporene på stien tilbake mot tjernet.

Enkelte steder har skogbunnen blitt til sleip søle etter regnværet, men andre steder har sporene tørket, og den hvite saltranden er lett å se. Jeg gjetter på at de har vært flere, og av en eller annen grunn har de vært gjennomvåte av saltvann.

Jeg følger sporet hele veien til skogkanten mot Bunnløstjern. Der stopper jeg opp med pulsen dundrende i tinningen. Sporene jeg har fulgt går ut i løvet, og videre ned til tjernet.

Men hvordan kan de ende der?

Jeg ser mot stien som fortsetter ned mot skolen. Der nede er det voksne som kan hjelpe, tenker jeg, men hva om de har tatt farmor med ut i tjernet? Redselen hamrer gjennom meg, og det er som om føttene mine går av seg selv nedover mot vannet. Idet jeg setter en fot uti, ser jeg det igjen. Det blåaktige lyset nede i vannet, det samme som jeg så for noen dager siden. Er det en krystall der?

Det kalde vannet trekker inn i skoene idet jeg går lenger utover. Farmors advarsler om Bunnløstjern gnager i bakhodet, men jeg kan ikke la meg skremme nå.

Tenk om farmor ligger under vannet!

Hvor dypt kan tjernet egentlig være, det kan da umulig være bunnløst, slik navnet sier? Skjelvende stikker jeg hendene ned i vannet og leter langs bunnen. Jeg beveger meg lenger og lenger ut mot det blå lyset. Tårene gjør synet mitt tåkete, og det er så vidt jeg får pusten ned i lungene. Jeg tvinger meg selv videre, tvinger meg til å lete selv om jeg er livredd for hva jeg kommer til å finne. Det gjørmete vannet rekker meg til rett over knærne nå.

«Farmor!» hulker jeg, for hvis hun er nedi tjernet, så må hun allerede være død.

Brått skvetter jeg til. Krystallen løfter seg av seg selv. Den hever seg fra brystet og begynner å skinne i et sterkt blått lys.

Det føles som alt blodet forlater kroppen min. Jeg slutter å lete, slutter å puste. Alt jeg klarer, er å stirre på smykket som svever i luften foran meg. Hva er det som skjer? Det blå lyset stråler ut av krystallen og ned i tjernet. Under meg danner det seg en ring i vannet. Først er den liten, men så vokser den seg større, helt til vannet begynner å gå rundt og rundt som starten på en malstrøm. Vannet i tjernet stiger helt opp til lårene mine. Først da er det som kroppen min våkner, og jeg rygger bakover.

«Hjelp!» hyler jeg, men får bare rygget et skritt, og så går det ikke lenger. Kjedet med krystallen står rett ut i lufta, og det rikker seg ikke når jeg prøver å dra det bakover. Foran meg vokser strømmen i styrke mens den borer seg nedover i tjernet. Jeg forsøker å dra kjedet av meg, men det sitter som støpt rundt halsen min. Det fosser og buldrer rundt meg, og det gjørmete vannet presses ut til sidene. Midt i tjernet er det i ferd med å bli en malstrøm stor nok til å sluke en voksen mann, og de kraftige strømvirvlene river i beina mine.

«Hjelp!» hyler jeg igjen og forsetter å dra i kjedet. Foran meg borer vannet seg nedover i tjernet og jeg skriker idet jeg ser rett ned i brådypet. Advarslene til farmor fyker gjennom hodet mitt. Jenta som kastet steiner, sjømonsteret. Jeg skulle aldri gått ut i tjernet. En ny strømvirvel tar tak i meg, og jeg kjemper for å holde balansen.

Så får jeg øye på noe nede i malstrømmen. Noe fargerikt som beveger på seg og et blått intenst lys. Det er noe der nede, rekker jeg så vidt å tenke, før strømmen får tak på beina mine og drar meg over ende.

«Nei!!» roper jeg, men det er for sent. Det ene sekundet er jeg vektløs og det neste suges jeg nedover. Vannet brøler rundt meg idet malstrømmen sluker meg hel, og jeg får ikke trukket pusten. Jeg kommer til å dø! Desperat forsøker jeg å kjempe meg oppover igjen, men strømmen er for sterk, og den drar meg nedover og nedover og nedover.

 

 

Kapittel 14

 

Jeg våkner med et langt, smertefullt innpust. Det svir nedover halsen og surkler i lungene når jeg puster. Øynene mine er sammenklistret.

Hvor er jeg?

Jeg gnir meg i øynene. Et sug kommer i magen med det samme jeg husker malstrømmen. Jeg lever! Men hva skjedde? Jeg setter hendene mot bakken og kjenner at underlaget er glatt. Jeg må ha besvimt. Kroppen min er helt slapp, og det er bare så vidt jeg klarer å sette meg opp. Det er et dunkelt lys her, og idet synet mitt blir klarere, ser jeg en buet vegg av glass. Jeg skvetter til idet en oransje, liten fisk svømmer forbi utenfor glasset.

«Hva søren?» sier jeg, og snur meg rundt. Det er glass på andre siden også, og jeg snur meg enda en gang, bare for å finne mer glass. Blikket mitt går opp og ned, mens jeg blir mer og mer stresset. Rundt meg på alle sider er det glass. Jeg er inne i en slags glasskuppel. En stim av grå fisker svømmer forbi utenfor, i det som ikke kan være noe annet enn vann.

Jeg klemmer armene skjelvende rundt meg. Drømmer jeg? Der ute ser jeg det lyse svakt fra flere glasskupler, alle henger sammen med jernstenger. De ligger et par meter fra hverandre og danner et slags rutenett av kupler. Det er så mange at jeg ikke ser alle tydelig fra her jeg sitter. Min kuppel er helt ytterst på den ene enden, og jeg tror jeg ser bevegelser i noen av de andre et stykke unna.

«Herregud», mumler jeg, og blikket mitt dras mot noe stort og mørkt som beveger seg under meg. En diger grå fisk med en spiss finne. En hai? Pulsen min fyker i været. Jeg skyver meg bakover, men det er ingen steder å gjemme seg her i glasskuppelen. Det er innsyn fra alle kanter.

«Hjelp!» roper jeg, og lyden slår tilbake fra glasset. Haien forsvinner nedover i havmørket under meg, og det slår meg at jeg ikke aner hvor langt ned det er til bunnen. Det er bare et enormt mørke der nede. Jeg ser rett oppover i en desperat søken etter overflaten, og kjenner en svak lettelse idet jeg oppdager at det lysner et sted langt, langt der oppe. Kan det være sola som trenger gjennom vannskorpa? Jeg vet ikke, for når jeg ser mot enden av radene med glasskupler, kommer det et slags lys derfra også.

Jeg er uansett omringet av vann. Under, over, på siden – overalt.

Hva er dette for et mareritt? Jeg begraver hodet i armene og klemmer knærne mot kroppen.

Dette er en drøm. Bare la meg våkne!

En flue surrer rundt hodet mitt og kiler meg i håret. Automatisk slår jeg etter den, men bommer. Jeg åpner øynene igjen i håp om at alt skal være borte. At jeg har sett syner igjen, slik som den sorte tråden i skolegården. Men når jeg ser opp igjen, er havet der ennå. Overalt!

Hvordan havnet jeg her? Fanget i en glasskuppel under vann.

Tankene suser gjennom hodet. Tjernet, krystallen, det blå lyset …

Farmor!

Jeg trekker pusten raskt idet jeg husker farmors raserte hytte og sporene som førte til Bunnløstjern. Er farmor her også? Håpet blusser opp i meg. Kanskje er hun ikke død, kanskje har hun ikke druknet. Men jeg rister på hodet, det går jo ikke an. Dette kan umulig være nede i tjernet.

Jeg reiser meg på skjelvende bein for å se bedre. Til venstre for meg ligger det en undersjøisk fjellkjede. Den strekker seg så langt bortover i havet at jeg ikke ser hvor den ender. Blikket mitt sklir over til den andre siden av glasskuppelen, mot høyre side, der det også er et fjell. Det ser ut som jeg befinner meg i en slags undersjøisk dal. En diger klippe stikker ut fra fjellet på høyre side, og et blåaktig lys kommer derfra.

Jeg går helt bort til glasset og stiller meg på tærne for å se bedre. En stim av bitte små fisker blokkerer synet mitt et øyeblikk, før de forsvinner og jeg får øye på en helt enorm kuppel. Den ligger under klippen, og lyser intenst i blått. Jeg kjenner et sug i brystet.

«Det er det blå lyset igjen!» sier jeg høyt til meg selv, og hånden min går automatisk til krystallen som hviler under genseren. Den varmer mot huden min. Var det dette lyset jeg så i Bunnløstjern også? Jeg rister på hodet av meg selv, dette er jo ikke ekte. Dette kan umulig være ekte!