Jeg er Leona

 

Leona er født i feil kropp og blir ertet av Sarah. I tillegg har hun nettopp kranglet med mamma. Heldigvis har hun vennene og bandet: Amina, Malin, Emil. Men hva betyr det for gjengen at Malin har blitt forelsket i Emil?

–

KAPITTEL 6

I storefri er kantina nesten alltid full, og jeg har ikke det minste lyst til å gå dit. Det er helt opplagt et sted
jeg kan treffe på Sarah og gjengen hennes. Men Amina vil at bandet skal samles og snakke sammen. Hun
sier at hun har noen viktige ting å ta opp, og hun har holdt av et bord innerst i hjørnet.

Emil kjøper en skolebolle og brus i kiosken, og jeg setter meg med ryggen til det bråkete rommet. Jeg har ikke lyst til å møte blikkene til noen her inne. Malin setter seg ved siden av Emil og drar stolen sin
litt nærmere hans.

Egentlig er jeg ikke sulten i det hele tatt, men jeg åpner matpakka som mamma lagde før hun dro på
jobb. Og der, helt øverst, ligger et rødt hjerte, tegnet med tusj på et mellomleggspapir.

Jeg skjønner jo at dette er mammas forsøk på å bli venner igjen. Det er sånn hun er. Uansett hva jeg sier
til henne, står hun der etterpå og vil gi meg en klem.

Mamma vil bare at alt skal være som det har vært. Jeg krøller sammen papirlappen med det røde hjertet
til en hard kule og knipser den bortover bordet.

Men den kommer ikke så langt. Papirkulen spretter to ganger og lander like ved Emils brusflaske. Han
følger den med blikket, og et øyeblikk er jeg redd for at han skal plukke den opp. Tenk om han tror at jeg
gjorde det med vilje! Knipset et hjerte bort til ham?

Det er like før jeg kaster meg over bordet for å feie den ned på gulvet.

Heldigvis lar Emil kulen ligge. Han tar en bit av skolebolla og speider rundt i rommet, som om han
ser etter noen. Jeg puster lettet ut, og bøyer meg over matpakka igjen.

Under mellomleggspapiret ligger en salamibrødskive. Det er sjelden noen overraskelser i mammas
matpakker.

«For det første sier Steinar at vi kan få fast øvingstid på torsdag. Det er den dagen som passer for alle,
så det er bra», sier Amina.

Steinar er musikklæreren på skolen. Malin nikker, men hun virker ikke så opptatt av det Amina forteller,
for hun ser mest på Emil. Plutselig bøyer hun seg fram og river av en bit av skolebolla hans. Det drysser kokos ned på bordet. Før Emil rekker å reagere, stapper hun i seg bollebiten.

«Døh!» sier Emil.

Malins øyne glitrer, og Emil er ikke sur på ordentlig. Amina bare fortsetter.

«Men vi kan godt begynne allerede i dag, for det er ledig i ettermiddag også.»

Emil spiser fort opp resten av skolebolla, før noen andre rekker å stjele mer av den.

«Jeg kan ikke i dag, jeg skal ri», sier jeg.

«Pleier ikke du å ri på mandager?»

«Jo, men mamma avtalte en ekstratime for meg i
dag.»

«OK. Det var dumt. Jeg har lyst til å komme i gang.»

Amina åpner matboksen sin. Hun har fått pastasalat med kylling. Jeg kjenner ingen andre som har så
god mat med seg på skolen som Amina.

«Og så er det en ting til. Hvert år er det Halloweenfest på skolen. Her i kantina. Og da kan alle bandene
som øver i bandrommet, spille en sang hver. Skal vi gjøre det?»

Malin lyser opp.

«Det blir jo akkurat som å ha konsert», sier hun.

«Kult!» sier Emil.

Både Malin og Emil hadde lyst til at vi skulle ha konsert da vi gikk på barneskolen også. Men Amina holdt igjen. Hun syns ikke vi var gode nok.

Emil børster bort noe av kokosen fra bordet. Og så, liksom tilfeldig, plukker han opp den lille matpapirkulen som jeg knipset bort til ham. Det hogger til inni meg. Jeg skulle ha feid den bort! Jeg skulle ikke latt den bli liggende!

Jeg holder pusten mens han triller den mellom fingrene. Jeg håper at han knipser den videre.

«Men da må vi øve masse, altså», sier Amina.

Hun snakker i vei, som om ingenting skjer. Og det har jo heller ikke skjedd noe. Jeg prøver å virke helt rolig.

«Og så må vi finne noen bra sanger», sier Malin.

«Ja!» sier Emil.

«Jeg tenkte at vi kunne ta noe av The Beatles», sier Amina.

«Hææ?» sier Emil.

Han ler høyt, samtidig som han ser skeptisk ut. Han har ennå ikke knipset kulen videre.

«Beatles er kjempebra», sier Amina.

Emil ser tvilende på henne.

«Pappa spilte det for meg da jeg var liten. Da lærte jeg mange av sangene utenat, og det var sånn jeg ble
opptatt av musikk.»

«Vi kunne jo tatt noe som er litt nyere», sier Malin.

Men Amina bare fortsetter:

«Dessuten ligner Beatles litt på oss. De var også fire stykker, og de hadde et dyrenavn. For Beatles
betyr egentlig biller», sier hun.

Men da lager Emil en oppgitt lyd.

«Den musikken er over 50 år gammel. Jeg er enig med Malin. Jeg syns vi skal ta noe som er nyere.»

Malin lyser opp. Hun blir glad bare Emil sier navnet hennes.

Jeg prøver å virke helt avslappet og sier noe om Lady Gaga, som jeg alltid gjør. Jeg vil egentlig alltid spille Lady Gaga, og de andre erter meg for det.

Amina slår ut med armene.

«Det trenger ikke være Beatles. Men kan ikke dere andre komme med noen gode forslag?»

Vi nikker. Emil fikler ennå med den lille papirkulen. Jeg blir helt nervøs av å se på ham. Han kaster den i
været og fanger den igjen. Og plutselig gjør han det jeg har vært redd for hele tiden. Han begynner å glatte den ut. Det virker egentlig ikke som han tenker over hva han driver med. Og jeg klarer ikke å gjøre noe som helst.

Han bretter ut papiret, og der kommer det røde hjertet til syne. Nokså skrukkete nå, men et ordentlig hjerte.

Mitt eget hjerte begynner å banke veldig fort. Tenk om han misforstår helt!

Emil blir først helt rynkete i panna. Og så blir han liksom rød og rar i ansiktet. Han tror sikkert at jeg
knipset lappen bort til ham med vilje. Han løfter blikket og ser nesten forundret på meg.

Og da ser jeg det. Det er noe nytt i blikket hans. Noe jeg aldri har sett før. Eller kanskje det var der
den første skoledagen. Da vi så hverandre igjen etter sommerferien. Det er noe rart og fremmed der.

Blikkene våre blir liksom hengende fast. De henger og henger. Det går ett sekund. To sekunder. Tre …
Hjertet mitt begynner å banke enda hardere. Jeg blunker. Og helt på likt ser vi bort.

Hva var det som skjedde nå, egentlig?

Tankene går helt i spinn, og jeg føler meg nesten andpusten.

Er jeg like rød i ansiktet som Emil?

Malin ser fra den ene til den andre. Så hun alt sammen?

Det virker ikke som om Amina merket noe. Hun sitter bøyd over maten sin og skraper opp de siste pastaskruene med gaffelen. Så lukker hun matboksen igjen med et knepp.

«Da sier jeg fra om at vi melder oss på til Halloweenfesten. Og så syns jeg alle må komme med et forslag
til hva vi skal spille», sier hun.

«Greit», mumler Emil og stirrer ned i bordet.

Malin sier ikke noe. Hun krøller sammen matpapiret og kniper sammen munnen. Hva så hun? Hva tenker hun nå?