Opphavet

 

 

Kristoffers far, Martin Sønsteby, forsvant sporløst for flere år siden. Nå har Kristoffer funnet en mystisk TrioVingnøkkel med en rebus i en av farens gamle jakker. Rebusen fører ham først til Sverigegata 11B, men nøkkelen passer ikke og han unngår bare så vidt å bli spist av en diger vakthund da han redder seg opp på et blikktak. Skal Kristoffer gi opp eller fortsette letingen etter faren sin?

–

Vel, så satt jeg der, da, på et bølgeblikktak, med en mannevond monsterhund som fangevokter og en nøkkel som ikke passet i noen lås i hånda. Så langt hadde det vært en begivenhetsrik, men ganske mislykket søndagstur, for å si det sånn.

Jeg kikka på nøkkelen igjen. Den så fortsatt ganske uskyldig ut, selv om den hadde brakt meg i livsfare. Fortsatt visste jeg ikke hvilke dører den kunne åpne. Den hadde et ‘uforløst potensial’ som de pleier å si om fotballspillere som sitter på benken. Det var noe med rebusen jeg ikke hadde forstått, noe jeg hadde bomma på.

Forsiktig pirka jeg ut den hvite lappen, bretta den ut, granska den nøye.

Selv om jeg ikke hadde klart å løse rebusen helt, var jeg rimelig sikker på at jeg hadde vært inne på noe. At det var en adresse, og at de tre kronene betydde Sverige. Men i farta hadde jeg glemt å tenke på de liksom flate tennene. Det måtte jo være en grunn til at de var der, også. Forresten var det sikkert ikke tenner. Hvis de tre første symbolene var tre kroner, så hadde det jo sikkert noe med konger og prinsesser og sånt å gjøre. Kanskje et slott. En festning. Eller en borg …

Tre kroner, festning, Sverige, borg … borg i Sverige … Kunne det være … Gøteborg?

Jeg heiste fram mobilen, googla, og – bæng! – der var det – Gøteborggata! På Rodeløkka, ikke så langt unna Carl Berners Plass. Kunne det være at nøkkelen passa til ei dør i Gøteborggata 11 B, 3. etasje?

Klok av skade sjekka jeg street view. Gøteborggata 11 var en gul, fire etasjers bygård med to oppganger; A og B.

Det kunne være der. Det var jo bare å prøve …

Men da måtte jeg først vekk herfra, fra dette bølgeblikktaket.

Jeg titta meg omkring. Det var definitivt ikke noe alternativ å gå ned i gården igjen. Bikkjebeistet stod der fortsatt og durte og viste fram de nypussa tennene. Nei, jeg måtte nok finne på noe annet.

Taket jeg satt på gikk hele veien inn til den blanke murveggen på nummer 13. Men ikke nok med det, det så ut til å fortsette der murveggen slutta og gikk over i et plankegjerde mot en bakgård, også. Kanskje det var mulig å komme seg ned der?

Kjapt krabba jeg bort til veggen, fulgte den til venstre og titta rundt hjørnet og ned i bakgården til nummer 13. Jo da. Det var en griseflott bakgård. Eller bakhage, egentlig, med syrin og blomsterbed og grill og en trampoline inntil plankegjerdet.

Så da var det bare en ting å gjøre da. Jeg kom meg opp på to, svingte meg over gjerdet, deisa ned på trampolina, spratt høyt opp i lufta og landa støtt som en madrass foran grillen. Det var så elegant at jeg nesten hadde venta meg applaus.

Men ingen klappa, så dermed satte jeg peiling mot det svarte portrommet og friheten ute i Sverigegata.

Neste stopp; Gøteborggata 11 B.

NB! Rettighetene for utdraget gjaldt for aksjonsperioden – skoleåret 2020/2021. Derfor har vi nå fjernet resten av utdraget.
Utdraget var hentet fra s. 26-33.