En himmel full av skyer

Henrik har fått en alvorlig beskjed hos legen og har bestemt seg for å redde verden. For å spare tid planlegger han å overraske statsministeren, true henne med en sprøyte og bruke oppmerksomheten til å streame sitt viktige budskap. Men ikke alt går som planlagt da han og broren, Bredo, går mot statsministerboligen for å sette planen i verk…

–

Skyene ligger som himmelgjørme da vi går opp fra Nationaltheatret stasjon. Jeg er hele tiden halvannet skritt foran Bredo. Framme ved statsministerens fort nikker Bredo et slags lykke til mot meg før han fortsetter et stykke lenger opp i gata med laptopen under armen. Jeg presser inn knappen på callingen. Et ja spraker ut av anlegget.

– Eh, hei, det er jeg som var her for noen dager siden og ville ha autografen til statsministeren. Jeg har med en sånn autografbok og en gul tusjpenn som det blir veldig fine autografer med.

Jeg ser inn i kameraet og peker på bagen min.

– Ja, jeg husker deg, sier stemmen. – Du får bare vente der litt, så skal vi se hva vi kan få til.

– Veldig kult. Jeg bare … står her… eller går litt fram og tilbake. Men ikke langt bort, altså.

Det meste av livet er venting. Jeg husker ikke hvem som sa det. Men akkurat nå skjønner jeg hva den personen mente. Og jeg tror venting er aller verst rett før noe stort skal skje.

Jeg kan se Bredo stå et stykke oppi gata og følge med. Da vi testet kameraene hjemme, var bildet i fin YouTube-kvalitet. Alene hadde det vært umulig å gjennomføre dette. Jeg må huske å takke Bredo mange ganger etterpå så han skjønner hvor viktig dette er for meg. Hadde jeg hatt mer penger, skulle jeg kjøpt en sånn Yankees-caps som Bredo ønsker seg. Jeg tar opp autografboka og pennen så jeg slipper å rote nedi bagen når statsministeren dukker opp. I
ytterlomma ligger sprøytene lett tilgjengelig.

– Er du der? spør stemmen inne fra callingen.

Jeg løper bort til anlegget.

– Ja, jeg er her.

– Jeg lover ingenting. Men hun kommer nå.

Jeg viser tommelen opp til Bredo. Han tar opp mobilen. Hvorfor gjør han det? Er det mamma som ringer? Håper han ikke tar den.

Det står en svart bil foran inngangen. En mann med plugg i øret kommer ut av bygningen. Deretter en til. Og så dukker hun opp.

– Hei, statsminister! roper jeg. – Kan jeg få autografen din? Please!

Hun har sett meg og kommer smilende bort til porten.

– Åpner du? sier hun til en av vaktene.

Porten glir opp, og hun kommer mot meg.

– Så kult av deg, sier jeg med så mye entusiasme at jeg blir helt lys i stemmen. – Jeg har allerede den svenske statsministeren sin.

– Hva heter du, da?

– Henrik.

– Da skriver jeg Til Henrik, sier hun og begynner å skrible.

Jeg begynner å hoste som om jeg skal vrenge innvollene.

– Uff da, er du ikke helt bra?

– Jeg har utlagt tarm, og da blir jeg dårlig når jeg opplever stress. Tror du det hadde vært mulig å låne doen din? Det er litt krise.

Det med tarmen er noe som jeg finner på her og nå, men det ser ut til å funke. For hun sier til en av vaktene: – Vi kan vel gjøre et unntak for en kjekk gutt som dette. Hvor gammel er du, Henrik?

– E-e-elleve, sier jeg og hoster så hele kroppen rister.

– Kom her, du.

– Tus…en …takk, sier jeg mens jeg holder meg for magen.

– Truls følger deg.

Truls er en av statsministerens livvakter, en alvorlig mann med veldig lite hår. Vi går mot inngangen da Truls brått griper meg i skulderen. Vi stanser. Han holder seg til øret, som om fingeren gjør at han hører ekstra godt det som blir sagt inne i pluggen. Grepet i skulderen er akkurat litt for hardt.

– Oppfattet, sier han og snur seg. – Fru statsminister. Kode rød. Denne veien. Nå!

NB! Rettighetene for utdraget gjaldt for aksjonsperioden – skoleåret 2019/2020. Derfor har vi nå fjernet resten av utdraget. Utdraget var hentet fra s. 47-56.