Et hundeliv

Basse lever et skikkelig hundeliv – et liv der alle de bra tingene mangler. Det skyldes ikke først og fremst at han er hund, men at han bor hos en mann som kalles Narko-Kjell. Narko-Kjell har nemlig både dårlige vaner og dårlige venner. Og det blir ikke lettere da det en dag banker på døra…

–

Det finnes sikkert de som tviler på at det er mulig. Men selv mellom mine rustne kjever og nedslipte tenner kan det knase i skjelett. Lyden av bitt som gnisser mot menneskebein, sender skjelvinger nedover hele ryggraden min. Det skjærer i ørene. Kjevemusklene fylles av melkesyre.

– Uææææææh!

Mannen skriker så høyt at jeg nesten glipper. Huden hans oser en intens blanding av sinne og smerte. Slipper jeg nå, får jeg neppe en ny sjanse før slagene og sparkene hagler over meg. Jeg er nødt til å stramme kjevene enda et hakk.

– Slipp meg, din kjøter! roper mannen så høyt at det etterlater en pipelyd i øregangene.

I munnen har jeg mannens salte blod. Det eneste jeg vet, er at han må gi seg før jeg slipper. Love dyrt og hellig at han ikke skal gjøre oss noe. Helst legge inn et spakt unnskyld.

Det er i sånne øyeblikk jeg tenker at jeg har et hundeliv. Men et hundeliv er ikke det samme som et liv som hund. Nei, menneskene snakker om et hundeliv som et liv der alle de bra tingene mangler. Akkurat nå er jeg helt på bånn. For dette er ikke meg. Jeg går ikke rundt og biter folk. Jeg liker at folk sier pene ting, gir meg matrester og klør meg under kjaken. Jeg elsker å ligge langflat i en sofa, løpe etter en ball og stjele isen til et lite barn. Jeg er typen som logrer bare folk smiler og legger stemmen i et mykt leie.

Snart klarer jeg ikke å holde oppe kraften i leggbittet lenger. Heldigvis vet min beste venn en del om mine begrensninger. Narko-Kjell er typen som skjønner at kjever blir støle og tenner kan ise. Dessuten vet han at vi må vekk herfra før kompisene til mannen kanskje dukker opp med balltrær, kniver og en hel drøss knyttnever.

For litt siden kunne jeg bare lukte redselen til Narko-Kjell. Nå oser også mannen i treningsbuksa av frykt. Egentlig er det godt han har tynne sweatpants, for jeans kan være trevlete å bite gjennom. Riktignok har han legger på størrelse med kloakkrør, men jeg har fått et godt tak. Nå knekker han i knærne og synker ned på bakken. Det er alltid et godt tegn.

– Ok, ok, ok, jeg gir meg! sier mannen.

Endelig! Likevel slipper jeg ikke riktig enda. For det er ikke alle som holder det de lover. Derfor venter jeg på den endelige beskjeden.

– Slepp ham, sier Narko-Kjell.

Idet jeg slipper, ber jeg ham bli liggende, mens jeg vet at blodfarget spytt fyker ut av kjeften min. Jeg flekker hele den skjeve perleraden og følger opp med sånt som menneskene kaller knurring, men som egentlig er lyder fulle av trusler om de grusomste ting. Sånt jeg egentlig ikke klarer å gjøre mot noen, uansett hvem som ber meg om det.

– Åååå, fy fader …, stønner mannen som ligger på bakken og tar seg til den blodige leggen. – Se hva kjøteren din har gjort! Tenk om jeg må amputere.

Noen mennesker sier utrolig mye teit. Det er ikke lenge siden han truet med å rundjule oss begge to. Meg skulle han henge i et rep, sånn at Narko-Kjell lærte en lekse en gang for alle. Ikke at han hadde med noe tau. For sånne folk er flinke til å true, litt dårligere til å gjøre det de snakker om. Akkurat som Narko-Kjell. Og meg.

– Hvis du prøver deg igjen, Willy, kommer Basse til å gnafse i seg nesa di, påstår Narko-Kjell.

Jeg spiser virkelig ikke neser. Ikke slafser jeg ører eller tygger på folks fingre heller. Jeg er en leggbiter. Selv om jeg hater det. Jeg vet om nok av firbeinte muskelkropper som glefser mot småunger og knurrer til gamle damer. Men jeg har hengevom og triste øyne, og halter litt på det ene bakbeinet. Jeg begynner ofte å hikke når barn kommer bort for å klappe.

– Kom, Basse, vi stikker, sier Narko-Kjell.

NB! Rettighetene for utdraget gjaldt for aksjonsperioden – skoleåret 2017/2018. Derfor har vi nå fjernet resten av utdraget.