Maretorn

Niklas bor på Sommerhjell i Piledalen sammen med bestemoren, Alma. Moren er død, og bestevennen Lin har flyttet. Niklas finner på rampestreker, og en kveld slipper han ut bjellesauen Edith og lammene til naboen. Men det er et rovdyr løs, og Niklas drar ut i skogen på natten. Helst vil han ut før jaktlaget, og i hvert fall før rovdyret oppdager lammene.

 

Kapittel 2

 

Natten var slett ikke svart.

En gang utpå senvåren lekket mørket ned fra himmelen og samlet seg i trærne isteden. Det hvite våningshuset, den røde låven og det vesle huset i morellhagen hadde forandret farge og lyste spøkelsesblå rundt tunet. Almetreet strakte blekkgreiner over gresset.

Niklas ventet. Han bekymret seg ikke for onkel Anders, for han hadde gått og lagt seg tidlig, selv til ham å være. Men det lyste gult i gresset under bestemor Almas vindu, og Niklas satt stille i vinduskarmen til lysflekken forsvant. Jegerne hadde kanskje funnet sauene allerede. Han håpet det. I motsetning til jaktlaget visste Niklas hvor Edith og lammene hadde vært på vei. Han måtte forsikre seg om at de var trygge.

Luften var kjølig da han smatt under strømgjerdet bak huset. Man skulle tro at det var dette gjerdet som skilte gård og utmark på Sommerhjell, men Niklas visste bedre. Grensen gikk ikke der.

Den gikk gjennom Jamresteinen.

Skogene rundt Sommerhjell var full av kampesteiner som hadde falt ned fra Smørtind. Noen var svære som knauser, andre sto oppreist som bautasteiner. Av og til, i tussmørket, så det ut som de skar grimaser når noen gikk forbi.

Niklas pleide å klatre på knausene og pirke grimasebautaene på nesen. Men det var en stein han aldri rørte. Et lite stykke oppover stien, nærme nok til at Niklas kunne se den fra soverommet sitt, sto den to meter høye Jamresteinen. Den hadde et smalt hull i midten, og når vinden blåste gjennom sprekken, hørtes det ut som jamring.

Piledalingene hadde alle slags forklaringer på hvorfor steinen ulte. De fleste mente den gråt for de døde, og for dem som skulle dø.

«Det er alle, det,» hadde Lin bemerket, og det stemte jo. Men Niklas holdt seg likevel til den andre siden av stien når han gikk forbi. Lin hadde spurt hvorfor en gang, men han hadde ikke fortalt henne sannheten. Han ville ikke lokke til seg marerittet, så han hadde diktet opp en annen grunn der og da.

«Her,» hadde han sagt, og holdt fingeren så nær steinen han orket, «… går grensen.»

«Hva for en grense?» hadde Lin spurt.

«Mellom gården og skogen. Mellom vår verden og deres. Den går rett gjennom dette trollhjertet.»

«Aha! Dette er et forsteinet troll,» sa Lin da, for hun var flink med sånne ord.

«Gjort til stein av solen,» hadde Niklas svart. «Akkurat som de andre grimasesteinene. Men det var ikke solen som drepte det. Ser du hullet? Det er sånn trollbane virker. Den smelter seg gjennom kroppen deres. Ett perfekt treff, og de er døde.»

Niklas klappet seg på skjortelommen idet han passerte steinen, slik han alltid gjorde. Selv om de ikke dro på trolljakt lenger, gikk han aldri inn i skogen uten eikenøtter.

Ut fra kursen til Edith å dømme, hadde hun tenkt seg til ett av de to gode beitestedene langs Smørtindstien. Det første var Gammelenga, et skrånende gressjorde som lå et par kilometer oppi lia. Men da Niklas kom dit, var ingen sauer å se. Han fant to perlehauger med sauemøkk der stien slynget seg videre opp i skogen.

Da var det bare ett sted igjen å lete.

Sørgedyp.

NB! Rettighetene for utdraget gjaldt for aksjonsperioden – skoleåret 2017/2018. Derfor har vi nå fjernet resten av utdraget.