Minnetyven
Mammaen til Mio bor på pleiehjem, etter å ha blitt skadet i det han tror er en bilulykke. Men når Mio blir kontaktet av en mystisk skikkelse som kaller seg Snøreven, oppdager han at mamma var involvert i noe langt farligere. Robotselskapet Animo truer menneskeheten. Og bare Mio kan stoppe dem. I utdraget møter vi Mio og bestekompisen Oliver på pleiehjemmet til mamma, der Mio plutselig ser et bilde av seg selv på nyhetene på TV-en: ETTERLYST.
Skroll litt ned for å lese utdraget.
Politiet er på utkikk etter tolv år gamle Mio Mortensgaard fra Førde, etterlyst for et bombeangrep mot Animos hovedkvarter. Mortensgaard sies å være knyttet til organisasjonen Kitsune, ledet av den ettersøkte terroristen Hannah Winther, også kjent som Snøreven. Mortensgaard beskrives som farlig. Politiet ber publikum holde avstand.
På TV-en ser jeg meg selv stirre ut mot verden. Runde blå øyne og et smil som aldri ser helt riktig ut på bilder.
Du kjenner kanskje den synkende følelsen når du innser at du er i trøbbel – virkelig i trøbbel? Jeg kan love deg at den er ekstra guffen når du plutselig er etterlyst i 195 land, uten helt å vite hvorfor.
Et smell fra korridoren slår meg tilbake til virkeligheten.
En dør. Raske skritt. Jeg stivner.
Bilene på parkeringsplassen.
Noen er på vei mot rommet.
«Se!» Oliver peker mot døren.
Skyggene av sko flimrer under dørsprekken.
Håndtaket beveger seg.
Jeg ser meg panisk rundt etter en utvei, men det lille sykerommet er så godt som strippet for steder å gjemme seg. Kommode, bord, amigobot – klesskapet!
Jeg huker tak i Oliver. Drar ham over gulvet. Vi presser oss inn i skapet mellom kjoler og gensere, så tett at jeg kjenner hjertet hans dunke gjennom ryggen.
Døren til rommet glir opp.
Lyden av fottrinn. Harde, klikkende såler.
En mann er på vei inn. Først ser jeg ikke ansiktet, men da det går opp for meg hvem det er, må jeg holde meg for munnen for å ikke lage lyd. I en skreddersydd dress, med selvsikker gange, går verdens rikeste mann.
«Maynard Eldridge?» hvisker Oliver, like sjokkert som meg.
Hva i …?
En gruppe dresskledde livvakter følger like bak. Eldridge stopper foran mamma. Jeg holder pusten.
Grunnleggeren av Animo, verdens største robotselskap, står på andre siden av rommet. Selv i mørket er det noe karismatisk, nesten overnaturlig over ham. Mannen utstråler autoritet. Et lite sukk forlater leppene hans.
«Maria … Jeg trodde du var død,» sier han på engelsk. «Det hadde kanskje vært bedre. For et sørgelig syn.»
Mamma stirrer ut i intet.
Eldridge lener seg ned mot henne, sjekker de blanke øynene. Med en aggressiv bevegelse griper han fast i haken hennes.
Jeg skvetter.
«Har Snøreven kontaktet deg?» hveser han uten å få svar.
«Er det i det hele tatt noe igjen av deg der inne?» Ingenting.
«Bortkastet tid.» Med et sukk går han bort til vinduet og stirrer ut i natten. En av livvaktene, en dresskledd mann i førtiårene med blondt hår og iskalde øyne, stiller seg ved siden av ham.
«Har du kontroll på guttungen?» spør Eldridge.
Mannen nikker.
«Bra,» sier Eldridge, og går mot døren. «Finn ut om gutten vet noe. Og så kvitter du deg med ham.»
OK. Time out.
Skaperen av robotselskapet Animo, Maynard Eldridge, reiste fra London til Førde for å møte mamma. For så å si at han trodde hun var død? Og midt oppi det hele er jeg etterlyst for å ha hjulpet Snøreven. For ikke å snakke om at Eldridge nettopp truet meg på livet. Kvitt deg med gutten, sa han. Det må jo være meg.
«Hvorfor er han her?» hvisker Oliver. Jeg griper ham i armen og hysjer.
Stille!
Gjennom glipen i skapdøren ser jeg livvakten stå ved sengen til mamma. Blondt hår. Iskalde øyne. Jeg håper mamma ikke er redd.
Mannen legger en finger mot øret, som om han prater med noen et annet sted.
«Har dere funnet nummeret til Mio?» spør livvakten. «Bra.
Gi meg en sporing på telefonen.»
Jeg sperrer opp øynene.
De kan spore meg? Nå? Her?
Han fisker et lite databrett opp fra brystlommen. Jeg vrir meg rundt, presser hånden ned i bukselommen der mobilen brenner mot låret. Det er så trangt i skapet at armen nesten sitter fast. Jeg lirker i mobilen med to svette fingre, men får den ikke opp.
«Hva gjør du?» hvisker Oliver. «Stå i ro!»
«Jeg må få skrudd av mobilen.» Det piper fra brettet til livvakten.
«Hmm … Rart,» mumler han. «Signalet sier at gutten er her inne. Prøv på nytt!»
Shit, shit, shit!
Ikke få panikk.
Ikke få panikk!
Ikke få panikk!
Jeg får panikk.
Den skjelvende hånden river mobilen opp av lommen, litt for hardt. Telefonen spretter ut av de svette fingrene. Jeg griper i lufta, men bommer. Mobilen faller.
Tiden står stille.
Det er rart hvor mye som rekker å gå gjennom hodet i den brøkdelen av et sekund du venter på en katastrofe. Det er som om hjernen opererer i lysets hastighet mens resten av verden står stille. Jeg tenker på alle måtene livvakten kan drepe oss på – kaste oss ut vinduet, knuse skallene våre, eller kanskje bare skyte oss.
Herlig.
Så smeller mobilen i gulvet. Ekkoet klinger gjennom rommet som et bilkrasj. Livvakten ser opp. Marsjerer mot skapet.
«Gjør noe, Mio!» hvisker Oliver.
«Hva da?»
Livvakten river opp døren, og vi stivner. Han tårner over oss som et sultent rovdyr.
«Mio,» hveser han. Et ekkelt smil former seg i munnviken. «Mitt navn er Mr. Lupin. Og vi må ha en alvorlig samtale.»
«Hei,» sier jeg, og presser meg bakover i klesskapet. «Vi skulle akkurat til å gå, vi.»
Mr. Lupin gliser ekkelt. Han knekker knokene, som om han skal til å kaste oss ut vinduet.
Nei takk.
«Amigobot! Rullestol!» roper jeg.
Den tynne pleieroboten til mamma lyser opp, blinkende neonblå.
«Henter rullestol.»
Det er nok til å forvirre Lupin, som vrir hodet. Jeg river til meg en av mammas kjoler og kaster den over den skumle mannen. Han blir fanget i tøyet et halvt sekund, som en flue i et spindelvev.
«LØP!» roper jeg.
Oliver hyler. Vi smetter forbi Lupin, som kaster kjolen i veggen.
«Kom tilbake!» snerrer han.
Ikke sjanse.
Vi stormer ut døren, og videre nedover gangen.
Adrenalinet pumper i kroppen.
«Mio! Mio! MIO! MIO! MIO!» roper Oliver med en tone som blir stadig mer desperat. «Hva er det som skjer?»
«Ingen anelse!» hikster jeg. «Men det virker ikke lovende!»
Dørene åpnes rundt oss, og nysgjerrige beboere titter ut fra rommene sine. Hva er alt bråket? Jeg har lyst til å be om hjelp, men de rynkete pasientene ser ikke akkurat ut som slåsskjemper, så vi sprinter videre.
Jeg kaster et blikk over skulderen. Lupin stormer ut av rommet som en glefsende hund.
«STOPP!» freser han.
Oliver griper en mattralle som står parkert langs veggen, og sender den bakover, men Lupin slår trallen til side. Tallerkener, glass og halvspiste brødskiver flyr gjennom lufta. En gaffel suser forbi hodet mitt og treffer veggen. Den blir stående og dirre.
Hva er dette for slags fyr?
Jeg leder vei nedover korridoren, mot det jeg tror er branntrappen, men jeg bråstopper da jeg innser at det er feil retning. Gangen leder til et vaskekott.
En blindvei.
Hjertet kjennes ut som det skal eksplodere i brystet. Vi er fanget.
Mr. Lupin stormer mot oss. De våte lærskoene knirker over gulvet.
«Mio! Ikke gjør dette vanskelig!»
«HOLD DEG UNNA!» Oliver griper en skitten mopp fra bøttekottet, og veiver den som et sverd. Brunt vann spruter over veggene. Han er så redd at ordene fosser ut av munnen. «Jeg kødder ikke! Du får skitten mopp i trynet! Sykdommer! Diaré! Spy! KJØTTETENDE BAKTERIER!»
Lupin ser ikke ut til å bry seg om trusselen. Han stormer mot oss med et iskaldt blikk.
Jeg biter tennene sammen, klar for å bli gruset. Men til min store overraskelse, glir en dør opp ved siden av oss. En gammel mann titter ut i gangen. Han er kledd i slåbrok og veiver med stokken sin.
«Slutt å bråke!» kjefter han. «Det skal være ro i gangene etter klokken ni!»
«Sorry!» Jeg smetter inn på rommet. Oliver hopper etter, og vi smeller døren igjen. Låser.
Lupin hamrer på døren utenfor.
«Sorry, men det er en gal fyr etter oss,» sier jeg.
«Ikke slipp ham inn, OK?»
«Er det Lorentzen? Han går i søvne, men er for det meste ufarlig.» Den gamle mannen snur seg mot døren. «Hører du, Lorentzen! Gå til køys!»
Han setter seg på sengekanten. «Kan jeg by på noen småkaker? Det er egentlig ikke lov med kaker etter klokken ni, men jeg har alltid vært litt bad boy. Jeg har en boks gjemt unna.»
Jeg åpner døren til balkongen. Et kaldt gufs slår mot oss fra mørket utenfor.
«Det er snilt av deg, men vi har ikke tid til småkaker,» sier jeg. «Ha en fin kveld.»
Vi stormer ut i mørket. Den lille balkongen vender ut mot hagen, en liten grønn firkant, ti meter nedenfor. Høstlufta river i nesen. Bak oss presser den gamle mannen ansiktet mot vinduet så nesen blir flat.
«Vi må hoppe!» hikster Oliver. Han griper fatt i rekkverket og klatrer opp. Men jeg drar ham tilbake.
«Det er altfor høyt,» hvisker jeg. Han piper skremt.
«Jeg vet, men han fyren er helt psycho!»
denne boken var forferdelig!!!
Min bok anmeldelse av (Minnetyven)
Dette utdraget handler om en gutt som heter Mio.
Mammaen hans har blitt skadet i det han tror var en bilullyke, han har blitt etterlyst av politiet for et bombeangrep mot Animos robot selskap sitt hovedkvarter.
Han er i trøbbel, massevis av trøbbel.
Mio sies å være sammen med organisasjonen Kitsune.
Men når Mio blir konatktet av en mystisk skikkelse som heter snøreven, blir han fortalt at mamma er involvert i noe enda farligere.
Utdrag fra boken:» Med et sukk går han bort til vinduet og stirrer ut i natten. En av livvaktene, en dresskledd mann i førtiårene med blondt hår og iskalde øyne, stiller seg ved siden av ham. Her får jeg vite veldig mye om hva som skjer, når jeg får vite hvordan det er der og sånt føler jeg at jeg føler meg med i handlingen i boken, og jeg begynner å like boken mer.
Som leser ble jeg nysjerrig på dette:
Hva skjer til slutt?
Går det bra med Mio til slutt eller dårlig til slutt?
Hva er organisasjonen kitsune?
Jeg ble veldig spent og fikk lyst til å lese mer for å finne ut av hva som skjer. Dette er veldig sjeldent for meg, siden jeg ikke er så glad i å lese. Det er veldig mye som skjer hele tiden så man blir ikke lei med en gang.
Jeg ble veldig imponert av denne boken, jeg anbefaler boken til jenter og gutter i alderen 11-13.
Jeg gir utdraget fra en skala fra 1-10 gir jeg den 7.2/10.
Minnetyven
Forfatter: Stian Hafstad
Teksten handler om en gutt som heter Mio og bestevennen hans Oliver.
Moren til Mio er skadet og ikke helt i denne verden, så Mio har flyttet inn hos Oliver, Mio ser på tv der de snakker om Snøreven, det gjør de alltid. Snøreven er en kriminell og er ettersøkt i 195 land etter terrorangrepene på animo, men plutselig får Mio en pakke i posten han lurer på om posten vet at han bor der nå, men uansett han har ikke fått noe siden han flyttet til Oliver. Inni pakken finner han et spill som heter mind heist.
Sjangeren er Fantasy.
Hovedpersonene: Mio og bestevennen hans Oliver.
Jeg gir boken terningskast 5/6 Jeg likte at den var veldig spennende, kul, litt morsom, ikke noe jeg har lest mye av før og jeg likte karakterene men jeg skulle ønske det var en tegneserie.
Jeg syntes at handlingen var veldig lett å leve seg inn i fordi det var gått forklart hva som skjedde.
Teksten starter rett inn i handlingen der Mio er etterlyst.
Jeg liker personene fordi de er litt forskjellige og beskriver mange forskjellige type mennesker.
Utdraget slutter ikke som jeg forventet, kanskje brått egentlig, men det var veldig spennende. Så jeg får lyst til å lese mer.
Den er lett å lese, syntes jeg fordi det ikke er for liten skrift å lett å leve seg inn i.
Jeg syntes ikke det var noe beste eller dårligste med teksten, jeg syntes hele greia var bra, men jeg skulle ønske det var en tegneserie.
Jeg syntes teksten passer for mange 8-14 år.
Jeg syntes boken burde være superfinalist.
Jeg syntes denne boka var ganske kjedelig fordi det skjer mye men det er ikke noe veldig spennenes. Jeg tror at denne boken passer for alderen 8 til 9 år.
Den gleder jeg meg til og lese om noen uker
Jeg likte at han er i trøbbel å at han nå er etterlyst. bra bok, ok .
10/10
Når jeg begynte å lese så tenkte jeg jeg må låne denne boken. Super bra.
Terningskast 10/10
Boka var kul og spennnende, men han gale fyren var litt tjaaa koko
Boka var ganske kjedelig
jeg elsket denne boka men bare at den hadde s ordet 3 ganger i boka så jeg tror ikke at folk ynger en 10 skal lese denne boka og den var litt skummelt men ike for meg
Jeg syntes dette utdraget var helt ok. Jeg er ikke en stor fan av sånn type bok, men det var spennende. Jeg tror at den passer godt til 10-13 år. Men til tross for at jeg ikke liker den så godt ville jeg lese mer for å finne ut hva som skjedde så det er bra.
Veldig bra bok, etter jeg hadde lest den så var det bare å bestille den å begynne å lese.
Terningkast 10/10
4/6 var ok.Var ikke sykt men ikke dårlig heler.om du liker ficton ok ikke seince er denne for deg
bra