Livia er mye alene i skolegården. Der følger hun med på elevene rundt seg. Hun chatter med en som heter Natan på nettet. Tror hun. Hun er god venn med skolebibliotekaren Signe. Tror hun. Hun har dessuten fått en rolle som sufflør i skoleskuespillet «Skyggene i skolegården». I utdraget jobber Livia og klassevennene Mo og Elise med å pynte til forestillingen. Da skjer det noe som får det til å gå kaldt nedover ryggen på henne.

Tre stjerner

 «Hvor skal vi henge opp disse?»

Jeg holder opp tre svarte og tre hvite stjerner av papir.

De minner om det sjakkrutete gulvet nede i hallen. Mo snur seg. «Hva med vinduene mot skolegården?

Annenhver svart og hvit?»

Han står på ei gardintrapp på teaterscenen og fester ei lang lyslenke med hundrevis av lys rundt scenen. Når lyset i teatersalen blir slått av i morgen kveld og sceneteppet går opp, kommer scenen til å se ut som den er ramma inn.

«Trenger du hjelp?» Elise kommer gående mot meg.

«Jeg er ferdig med å henge opp vimplene.»

Jeg nikker og gir henne tre av stjernene. Så klatrer vi opp i hver vår ende av den brede vinduskarmen.

«Begynn med en hvit», sier hun. «Så begynner jeg med en svart.»

Skolegården er tom. Det er ikke et menneske å se der nede. Eller forresten, gutten i den svarte frakken er der. Han står ved bjørketreet og stirrer ut i lufta. Lurer på hva han gjør der ute midt i timen.

Mo hopper ned fra scenen og går mot døra.

«Hvor skal du?» spør Elise.

«Skal bare hente noe i kjelleren.»

«Døra ned dit er låst.»

«Flaks at jeg fikk denne av Jasdeep, da», smiler han og drar en rustflekkete nøkkel opp av bukselomma.

«Men … skal du gå ned dit alene?» spør jeg.

«Ja? Hvordan det?»

Skal jeg fortelle han om skikkelsen som kom opp fra kjelleren i går? Om hvor creepy den var?

 

Mo forsvinner ut i gangen.

«Tilbake om ti minutter!» roper han. «Hvis ikke får dere komme og se etter meg!»

 

Ikke snu deg

 Da Elise og jeg har hengt opp alle stjernene, hopper hun ned fra vinduskarmen.

«Kom», sier hun.

Jeg snur meg mot henne. «Hvor skal vi?»

«Han sa ti minutter, Livia. Og nå har det gått tretten.»

«Men …»

«Kom igjen», sier hun. «Det er ikke så skummelt hvis vi er to.»

Jeg trekker inn pusten og hopper ned på gulvet.

«Ok», svelger jeg. «Men du går først.»

Det er stille i hallen nede i første etasje. Den eneste lyden vi hører, er dryppinga fra jentedoene innerst i Østfløyen.

Elise åpner kjellerdøra. Lyset står på. Det må bety at Mo fortsatt er der nede.

«Hallo?» roper hun. «Mo?» Ikke noe svar. Hun snur seg mot meg. «Du stikker ikke?»

«Nei da», kremter jeg. «Jeg er rett bak deg.»

Og det er jeg. Hele veien ned den smale kjellertrappa går jeg rett bak Elise. Hun holder seg fast i gelenderet med begge hender. Det samme gjør jeg.

«Mo?» roper hun.

«Er du der?» roper jeg. Fortsatt ikke noe svar.

Da vi står av bunnen av trappa, har jeg mest lyst til å løpe opp igjen. Taklampa over oss har begynt å blinke og knitre, akkurat sånn som stjernelampene i hallen gjorde i går. Hva er det med det elektriske anlegget på denne skolen, egentlig?

Vi går bortover gangen. Elise først, jeg rett bak, sakte, smygende. Gangen er smal, med dører på hver side. Alle dørene står på gløtt. Rommene blir tydeligvis brukt som lager for gamle ting. Ødelagte pulter, en fane med skolens navn på, korpsinstrumenter, sånne ting.

Elise stopper opp. Vi har nådd enden av gangen. Foran oss er det enda ei dør, men denne er lukka. Det må være den Signe har snakka om, den som kan gå i vranglås.

«Mo?» sier Elise.

«Er du innestengt?» spør jeg.

Elise snur seg mot meg. «Innestengt? Hvorfor skulle han være –»

Hun stopper opp.

«Hva er det?» sier jeg. «Hvorfor ser du så rar ut?»

«Ikke snu deg», hvisker hun.

«Hvorfor ikk–»

Hun legger pekefingeren over munnen mens hun stirrer intenst på noe bak meg.

«E-e-e-liiise», hikster jeg. «Hva er det?»

«Det er …»

I det samme griper ei hånd skulderen min bakfra og snurrer meg rundt.

«BØH!!»

Jeg ser rett opp i to lattermilde øyne.

«M-m-mooo», stammer jeg.

«Du skulle sett ansiktet ditt!» ler Elise bak meg.

«Du bare: E-e-e-liiise, hva er det?»

«Sorry», smiler Mo. «Jeg klarte ikke å la være.»

Han legger hodet på skakke og venter på at jeg skal si noe.

«Du kan skremme meg tilbake en gang», legger han til.

«Meg også», ler Elise.

Jeg tenker meg om. Så løper jeg bort til trappa og spurter opp til toppen.

«Hva med nå?» roper jeg.

«Nå?» sier Mo. «Det er jo for sent å skremme oss nå.»

«Sikker?» roper jeg ned til dem.

Så skrur jeg av lyset og lukker døra.

Skrittene 

Ti sekunder senere går kjellerdøra opp og Mo og Elise stormer ut i hallen.

«Sorry», sier jeg. «Jeg klarte ikke å la være.» Mo rister på hodet. «Du, altså. Du er så …»

«Hva da?» spør jeg.

«Så … sånn som du alltid har vært!»

Jeg myser mot han. Han har matrester i reggisen. Vi går opp trappa til andre etasje og tar til venstre mot teatersalen. Døra inn til salen er igjen. Merkelig, jeg er sikker på at jeg lot den stå åpen da Elise og jeg gikk for å finne Mo.

Jeg lener meg mot døra. I det samme stivner jeg. Der er den lyden igjen. Noen sleper seg over gulvet der inne med tunge skritt.

«Hørte dere det?» hvisker jeg.

«Hva da?» spør Mo.

«Det er noen der inne.»

Elise blir svart i blikket. «Skal vedde på at det er Henrik.»

Henrik går i klassen vår og liker å pranke og ødelegge ting. For noen dager siden sparka han løs det ene bordbeinet i kateteret. Mens Jasdeep satt bak det.

Elise klemmer fingrene forsiktig rundt dørhåndtaket. Sekundet etter dytter hun døra opp på vidt gap og løper inn i teatersalen.

«Henrik!» roper hun. «Hvis du har ødelagt noe, banker jeg deg!»

Like etter stopper hun opp og ser seg rundt. Det samme gjør Mo og jeg. Rommet er tomt.

«Hva med …» Jeg nikker mot døra som fører inn bak scenen.

Elise løper bort og røsker den opp. «Henrik! Jeg vet du er her!»

Men det er ingen der inne heller.

Elise og Mo ser på hverandre. Så går de bort til kassene med pynt. Jeg kan høre at de mumler.

«Det var noen her inne!» hikster jeg. «Jeg sverger! Jeg hørte han i går også, før generalprøven, han kom opp kjellertrappa og var dritcreepy og …»

Jeg stopper opp.

Jeg kan se at Elise og Mo ikke hører på meg lenger.

Kødder du nå?

 Et kvarter før det ringer ut etter siste time, er teatersalen ferdig pynta.

Det vil si, ikke helt. For plutselig trekker Mo noe opp fra baklomma. Det ser ut som ei papirlenke, ei sånn man klipper på kunst og håndverk, med pepperkakemennesker som holder hverandre i hendene. Papiret er gulna i kantene.

«Hva er det der?» spør Elise.

«Ei bokstavlenke», sier Mo. «Det var den jeg henta i kjelleren. Jasdeep sa at den lå i et av rommene der nede.» Han plasserer gardintrappa på gulvet foran scenen. Så finner han en boks med knappenåler, klatrer opp til toppen av trappa og begynner å feste bokstavlenka på veggen over scenen.

Jeg går bort til vinduene og ser ut. Gutten i den svarte frakken står fortsatt i skolegården.

«Wow!» sier Elise. «Så fint det ble!»

Jeg snur meg mot scenen. I en bue over den henger det tjue sirlig utklipte bokstaver i gulna papir:

Skyggene i skolegården

Mo hopper ned fra gardintrappa og ser opp på bokstavlenka.

«Den ble lagd til premieren», sier han. «Det var i hvert fall det Jasdeep sa.»

Ikke rart bokstavlenka ser gammel ut. Den ble lagd for over tretti år siden!

Jeg snur meg mot vinduene igjen. I det samme kikker gutten i den svarte frakken opp på meg. Han ser rett på meg, sperrer opp øynene og åpner munnen på vidt gap. Hva er det han driver med? Står han og skriker? Jeg kan ikke høre noe, likevel vet jeg at skriket hans er helt forferdelig. Det trenger seg inn i kroppen min. Skuldrene mine strammer seg, det suser i hodet.

«Hva skjer?» spør Mo.

«Du er helt likbleik i trynet», sier Elise.

Jeg griper vinduskarmen. «Han står og skriker.»

«Hvem da?» spør Elise.

«Gutten ved bjørketreet.»

Elise og Mo går bort til vinduene og ser ned på skolegården.

«Ved bjørketreet?» sier Mo. «Jeg kan ikke se noen…»

«I svart frakk», sier jeg.

Elise og Mo snur seg mot meg.

«Kødder du nå?» spør Elise.

«Kødder?» Jeg myser ned på gutten. «Han står jo rett der. Hallo, er dere helt blinde, eller?»

Elise og Mo ser på hverandre.

«Tenk hvis det er sant», hvisker Mo. «Tenk hvis det faktisk spøker her.»

Jeg rykker til. «Hæ?»

«Det går rykter om at det spøker på skolen», sier Elise.

«Visste du ikke det?»

Jeg rister på hodet. Hvorfor har ikke Signe sagt noe om det? Hun har jo jobba her i en evighet.

«Da mamma gikk her, opplevde hun noe sykt ekkelt på musikkrommet», sier Mo. «Hun var alene der inne da hun hørte noen gråte borte ved skapene med instrumenter. Hun trodde det var noen som kødda med henne. Men da hun åpna skapene, var det ingen der.»

«Mamma sier at det skjedde merkelige ting da hun gikk her også», sier Elise. «Ei jente i parallellklassen hennes døde til og med.»

Jeg ser ned på gutten i den svarte frakken. Han gaper tilbake med ville øyne.

Det går kaldt nedover ryggen min.

Ikke rart han aldri snakker med noen i friminuttene. Det er bare jeg som kan se han.