Slåssfjell 1: Infernum
I Tønsberg foregår det mystiske og farlige ting. Hus brenner, barn blir borte og en mann blir funnet hengt fra Slåssfjelltårnet. Et jernkors dukker opp over alt. Tretten år gamle Oliver kommer litt for tett på hendelsene og sammen med bestevennen Alva prøver de å finne ut hva som skjer. I utdraget har de kommet seg ned i en grotte under tårnet. Det de finner er skremmende. Veldig skremmende.
Kapittel 8
Det er ikke mulig å se enden på trappa. Jeg sjekker med Alva ved å heve øyenbrynene og vugge forsiktig på hodet.
«Eh, ja! Klart vi skal ned!» svarer hun med et glis.
«Dette er jo sjukt!»
Jeg tar det første skrittet. Tøffer meg kanskje litt mye, tar de første trinnene som en superhelt med hjemlengsel. Langt der nede lyder en svak brumming, så jeg sakker av. Prøver å telle trinnene, mens lyset blir svakere. Jeg drar frem mobilen og tenner lomme-lykta. Over Alva kan jeg så vidt skjelne utgangen. Plutselig sklir jeg med et skrik, og deiser noen trinn nedover på rumpa. Jeg kikker bakover mot Alva. Noen glimt avslører at det er stjerner på himmelen over oss. Så blir de borte idet hun bøyer seg ned og lukker lemmen etter seg.
Hun ser på meg med de intense øynene som lyser i mørket.
«Shit, det her må jo være en sånn gammel dronninggrav eller noe», sier jeg. Tenker på de derre baglerne, og det var noe med vikingene også.
«Eller et føkkings bomberom fra krigen», fortsetter hun.
Nå ser jeg noe under oss. En svak glød pulserer der nede, som ladelampen på en gammel fjernstyrt bil.
Vi fortsetter ned i jordens indre. Gløden blir sterkere. Lyden også; nå knitrer det i tillegg. Håret mitt klistrer seg svett i nakken.
Etter 132 trinn står jeg på det aller siste. I det dunkle skinnet oppdager jeg noe som får meg til å gni meg i hodet. Det ser ut som et fortau! Inni fjellet
… Jeg slukker mobilen og slipper den i lomma. Lar øynene venne seg til det svake lyset her nede. Brostein dekker bakken og strekker seg langt innover. Alva kommer hoppende bak meg.
«Svarte!» sier hun og speider rundt seg.
Dette er laget av mennesker, ikke slitt frem av naturen selv. Men hvem? Og hvorfor? Det er i hvert fall ikke slik jeg så for meg en gammel vikinggrav. Jeg titter opp. Finteller skrittene vi har tatt og avstanden til der lemmen må være. Jo, dette må være rett under Slåssfjelltårnet. Og nå ser jeg hvor gløden stråler fra. Den er sterkere nå. Nesten som om den lever. Ved siden av oss renner en lysende strøm langs brosteinene.
«Er det lava eller magma det der?» sier jeg og peker. Svetten renner nedover ryggen og klistrer underbuksa mi fast til kroppen.
«Vi er jo for svingende ikke inni en vulkan heller», sier Alva. «Du fulgte ikke så godt med i geografitimene, eller?»
Jeg dytter henne forsiktig fremfor meg. «Vel, du er visst eksperten, så, etter deg.»
Krøllene hennes rister fra side til side mens hun hvisker «taper» og begynner å gå.
Stillferdig til å være henne.
«Jeg ser noe der fremme», hvisker hun, og peker fremfor seg.
Jeg bremser opp. Strekker hals. Steinene former et hus. Nesten som om det har vokst ut av berget på egenhånd. Et steinhus. Inni fjellet!
«Var det ikke her du bodde før, da?» erter hun.
«Jo, sammen med mora di», sier jeg. Prøver å være så morsom jeg kan, så jeg ikke driter i buksa av frykt. Alva står stille som en flyndre på sandbunn. Med ett setter hun opp farten. Lavaen sender tunge pust av glødende varme mot meg. En skygge får meg til å kaste hodet rundt, men når jeg snur meg, er det ingen der. Er det flere enn oss her nede? Jeg biter tennene sammen og tvinger tanken vekk. Alva er nesten fremme ved huset da foten hennes henger seg fast i noe. Hun ramler langflat på brosteinen. Det gløder i håret hennes som om lavaen er i ferd med å bli en del av sveisen. På to steg er jeg der, og får henne på beina. Drar de svette røde, krøllene bort fra ansiktet hennes.
«Forsiktig! Det var like før du ble en grillskive.»
«Kom igjen da, taper!» sier hun rustent, og leder an det siste stykket bort til huset. Ved inngangen stopper hun, lener seg på de ruglete steinene og kikker inn. Blikket er vilt og oppspilt.
«Vent!» roper jeg, til ingen nytte. Alva dukker inn i huset.
Pusten min er ujevn. Som en tyv, sniker jeg meg opp til døra, gløtter inn. Innenfra huset kommer et hyl. Blodet mitt fryser seriøst til is, selv om lufta rundt oss koker! Jeg knytter nevene og spurter inn. Bråstopper.
«Alva?» hvisker jeg.
Huset er som en middels stor gymsal. I midten står flere steinbord. Jeg svelger. Det ser ut som slakterbenker eller senger i en operasjonssal.
Idet jeg får øye på henne, begynner hjertet å pumpe igjen. Alva er frosset fast foran det ene bordet. Så rykker hun til. Jeg springer bort, kikker over skuldra hennes. Foran henne ligger ei bok på størrelse med en skolesekk. Og oppå står de glinsende, svarte, hårete beina til verdens seriøst største edderkopp. Skyggen min faller på edderkoppen og gjør den enda større.
Alva hyler igjen. Jeg må slå meg for pannen. Hadde sett for meg levende døde, eller vikingzombier med isblå øyne og ildsverd!
Jeg smiler og knipser edderkoppen vekk. Alva måper mot meg. Den stakkars edderkoppen er steindau.
«Vel», sier hun og gliser, «ikke tro du reddet meg. Jeg skulle akkurat til å gjøre det selv.»
Jeg ler så latteren slår tilbake fra steinveggene. Noe skal hun være redd for også.
På boka, der edderkoppen satt, er det et rundt merke med en femkantet stjerne. I midten, et bukkehorn.
Jeg peker på merket. «Det der er noe sånn djevelgreier», sier jeg og merker varmen skylle over kroppen som en bølge kokende vann.
«Du er så nørd!» Forsiktig strekker Alva hånda mot boka og åpner den. Det knirker som en usmurt låvedør.
Boksidene er fulle av klissete fingermerker. Rød-brune og klint utover. Hva har folk drevet med når de har bladd i denne boka? Er det møkk eller har de lest så hardt at de begynte å blø? Jeg grøsser.
«Hva i huleste?» hvisker Alva mens hun blar videre.
Mørke tegninger fyller sidene. Det ser ut som om de er laget med kull eller aske eller noe sånt. Jeg lener meg nærmere. Dette er uggent. Bildene minner om historiebøkene vi har på skolen. Om ting som skjedde på femtenhundretallet, eller når det var. Heksebrenninger og annet djevelskap kirken drev med. Kobberstikk tror jeg de kalte de bildene. Jeg hatet dem uansett. Folk som ble torturert. Lå på strekkbenker. Hadde hodet under øksa. Kvinner som ble kastet i elven med armene og bena bundet sammen. Om de fløt var de hekser, om de sank var de uskyldige. Ingen slapp uskadet fra de tegningene.
Alva blar forsiktig til midten av boka og stopper opp.
Hun kikker på meg.
«Se!» sier hun. «Var det ikke akkurat det du snakket om?»
Et bilde av Slåssfjellet! Sikkert fra gamle dager, tenker jeg, men så … Jeg må se etter to ganger. Gisper høyt.
På venstre side av Slåssfjelltårnet henger en mann og dingler fra flaggstanga!
Kapittel 9
Steinveggen er rå, nesten våt, der vi dumper ned inn-til den med boka i fanget. Alva fortsetter å bla. Jeg føler meg varm og kald på samme tid.
«Skal vi ikke bare ta med oss boka hjem til meg?» sier jeg. Håper Alva for en gangs skyld ikke skal være så tøff i trynet. Jeg vil ikke bli her nede et sekund lenger enn jeg må.
«Hva skal vi si til bestefaren din? At vi gravde frem en hemmelig tunnel under Slåssfjellet? At vi fant en gammel bok der som vi stjal?» Alva blar videre og kaster et blikk mot inngangen. «Det er jo ingen andre her, uansett.»
Jeg føler meg slett ikke sikker på det. Blikket mitt går mot trappa i mørket. Jeg kan se steinene der ute, men ikke selve trinnene. Spyttet i munnen min blir til sand.
«Jeg tror han blir mer forbanna hvis vi blir stengt her nede for alltid», sier jeg.
Alva tar tak i armen min. Pulsen roer seg. Sanden i munnen forsvinner.«Jeg skal bare skjønne hva det her er, ok? Så drar vi.»
Jeg nikker kort og titter mot inngangen igjen. Bare den gufne lyden av strømmende lava. Ingenting å være redd for, liksom. Hvor kommer den flytende steinmassen fra?
«Hvordan kan det være bilde av noe som skjedde for noen dager siden», sier Alva, «i ei bok som ser ut som om den er tusen år gammel?»
Da hun ser på meg, finnes det ikke spor av latter i øynene hennes lenger.
«Husker du Nostradamus?» spør jeg, og er ganske fornøyd med meg selv. «Han var jo en sånn sannsiger, eller hva de kaller det. Han spådde hva som skulle skje.»
«Det er jo bare piss», sier Alva. «Om jeg sier at all skog kommer til å dø ut i framtida, så er jeg jo ikke en sannsiger for det. Det kommer uansett til å skje, en eller annen gang.»
Fillern, hun har helt rett!
«Åh, lårdi!» Alva peker på et annet bilde i boka. Jeg myser. Shit. Et hus i full fyr. Ut av vinduene skriker to hoder. På toppen av huset står et dritstort jernkors! Det MÅ jo være han sure fyren og hun teite dama!
«Tror du … det er brannen vi nettopp så?» spør jeg og fortsetter å stirre på bildet. «De sa det var tomt!»
Håret på armene mine står rett opp. Jeg svelger tungt. «Nå stikker vi.»